TUBA gav henne en ny start
14.08.2010 | Jorem, Tor-Steinar
24 år gamle «Lene» er den første TUBA-brukeren i Norge som forteller sin historie. - «Sekken» min er fortsatt tung å bære, men jeg har blitt sterkere. Da er den lettere å bære, sier Lene.
– Jeg har lyst til å gå tvers over Torgallmenningen med en stor plakat. Der skal det stå: «Trenger du hjelp, ring TUBA».
Hjelpetiltaket TUBA finnes i dag i Bergen og Sandnes.
Vi møtte «Lene» en vakker vårdag i Sydneskleiven i utkanten av Bergen sentrum, et møte som ble lærerikt også for blakors.no’s medarbeider.
– Mamma og pappa ble skilt da jeg var fire år. Jeg har en bror som er to år eldre enn meg og en søster som er fire år yngre, forteller «Lene» som har vokst opp på en øy utenfor Bergen.
«LENE» MÅTTE TA ANSVAR. Ikke bare for lillesøster og storebror, men også for mamma. De tre ungene var som andre unger, bortsett fra at de hadde en hemmelighet. Noe de ville skjule.
– Mamma drakk. Storebroren min og jeg lurte på hva hun drev på med. Vi forstod ikke alltid hvorfor hun var så trøtt, hvorfor øynene kunne se så rare ut. Vi måtte passe på hverandre og på lillesøsteren vår. Jeg var kanskje den som følte størst ansvar, forteller «Lene».
De tre ungene ble eksperter på boksmat. De laget mat og de holdt orden. De skjulte det «hemmelige» livet sitt. Venner tok de ikke med hjem, for da ville jo hemmeligheten bli avslørt. Mamma tok imidlertid venner med seg hjem. Det var ofte «åpent hus» hjemme hos dem. Utallige ganger måtte også ungene ut for å lete etter mammaen sin. Det pleier jo å være omvendt…
– Hvorfor drakk moren din?
– Vi som var små forsto det ikke. Jeg husker heller ikke når hun begynte. Egentlig tror jeg hun drakk lenge før hun og pappa ble skilt. Men hun har aldri innrømmet noe alkoholproblem. Det gjør hun ikke i dag heller, forteller «Lene».
UNGER ER LIKEVEL FLINKE TIL Å FINNE FORKLARINGER på foreldrenes misbruk. Det kan jo være deres skyld. At de ikke er snille nok, at de ikke er flinke til å hjelpe til.
– Vi følte vel skyld. Da jeg var liten tenkte jeg hvorfor. Hva galt har jeg gjort? Det var den nærmeste forklaringen jeg fant, sier hun.
– Før var jeg alltid redd for at mamma skulle dø fra oss. Nå tror jeg at hun kanskje ikke har så mange år igjen. Kanskje hun ikke blir 50 heller. Jeg innser at jeg har gjort alt jeg kunne for henne. Jeg har ikke kunnet gjort mer, sier hun. Fortsatt er hun svært bekymret for moren, men på en noe annen måte enn før.
I september i fjor var det noen som fortalte om et par psykologer som hadde startet noe med det litt merkelige navnet TUBA i Bergen. «Lene» fikk kontakt med dem, og har beholdt den siden.
– I denne stolen, her på kontoret til Beate, har jeg grått litervis med tårer. Det føles i alle fall slik. Ære være Beate, hun kan kunsten å lytte og snakke. Hun leser meg visst som en åpen bok. Hun har brukt timer på å fortelle meg at det ikke var min skyld at mamma drakk.
– I SEPTEMBER HATET JEG MEG SELV. Jeg fortjente ingenting, ikke mat en gang. Jeg var streng mot meg selv, sier «Lene».
Beate Bø som er virskomhetsleder i TUBA Bergen jobbet for at «Lene» skulle se på seg selv og andre med nye og realistiske tanker. Det var ikke hun og søsknene som hadde skylden.
Som 16-åring møtte «Lene» veggen. Hun flyktet fra skolen, la seg ned i senga og var utslitt – 16 år gammel. Sint og aggressiv ble hun også, noe som kunne gå ut over lillesøsteren hun var så glad i. Mamma burde kanskje forstått noe, men gjorde det ikke. Barnevernet hadde vært inne i bildet tidligere, men som «Lene» sier: – Unger i slike tilfeller er lojale. Vi sa det ikke slik det var. Det var jo en skam og noe ingen skulle få vite om.
Hun føler i ettertid at både skolen og barnevernet burde «avslørt» dem. Noen burde i alle fall ha dårlig samvittighet, mener hun.
Hun kom til fosterhjem som 17-åring. Da hadde hun sagt til moren at hun skulle bli hos henne hvis hun oppsøkte hjelp. Moren hadde fortsatt ikke et alkoholproblem, og hun valgte mer eller mindre bort «Lene». I tre år bodde «Lene» i fosterhjem, tre gode år.
I LOKALENE TIL TUBA MØTTE VI EN KOMMENDE LÆRER. Det er «Lene». Hun har fått fart på livet sitt, møtt en fantastisk god gutt, og er inne i sitt første år på lærerskolen i Bergen. Hun skal bli lærer, en lærer med en litt annen bakgrunn enn lærere flest. Det kan være nyttig.
Kjæresten hennes var kjæresten hennes en god tid før hun fortalte om «hemmeligheten» sin. Hun våget ikke. Hun så på seg selv som et sort får, mens han var det hvite. Hun fryktet at motsetningene ikke passet sammen. Men det er mange år siden nå…
– Tror du moren din vil slutte å drikke noen gang?
– Nei, egentlig ikke. Tre ganger har hun valgt bort ungene sine til fordel for alkoholen. Hun er syk, og dette viser hvor farlig alkoholen er. Den har ødelagt mamma, og den har ødelagt mye av mitt liv, selv om jeg nesten aldri drikker.
– Jeg vet hva alkoholen kan forårsake, og mine unger skal aldri oppleve noe slikt. Den leksa har jeg bare lært så altfor godt, sier «Lene».
Hun har blitt en annen jente det siste året, men innrømmer at det fortsatt er mange tunge dager. «Sekken» hennes er fortsatt full, men hennes egen styrke øker. Storebroren hennes sliter kanskje mer enn «Lene» og hun innrømmer at hun er engstelig. Lillesøsteren hennes har fulgt rådet fra storesøster, og nå går også hun i terapi på TUBA i Bergen.
– Det er rart at dette er et nytt tilbud. Vi er mange som har behov for dette, sier «Lene». Jenta som er en av de tøffeste jentene vi har møtt på lenge. Det må ha vært tøft ikke å gi opp.
|