Blå Kors har en lang tradisjon og en helt sentral rolle i arbeidet for å hjelpe mennesker som er berørt av et av våre største samfunns- og folkehelseproblem: virkningene av alkohol og annen avhengighet.
De viktigste virkemidlene i dagens alkoholpolitikk er regulering av tilgjengelighet, pris, kunnskap og tidlig innsats. Opprettholdelsen av Vinmonopolet er sentralt i denne sammenheng.
Økt tilgjengelighet og alkoholforbruk
Stadige oppmykninger i alkohollovgivningen i liberaliserende retning de siste årene bidrar til økt tilgjengelighet og alkoholforbruk. Norge skal fremdeles ha en ruspolitikk som er solidarisk med dem som sliter med rus og avhengighet, og da er det viktig at vi fortsatt har en restriktiv politikk som har tiltak som ivaretar de alkoholpolitiske målene.
Alkoholpolitikken i Norge har vært vellykket, med restriktive virkemidler bygget på totalkonsumteorien og forebyggingsparadokset.
Blå Kors Norge stiller seg også bak Regjeringens mål om 10% reduksjon i skadelig alkoholforbruk innen 2025, som er en av hovedmålsettingene i Regjeringens nasjonale alkoholstrategi for 2021-2025.
Dette er totalkonsumteorien
Jo mer alkohol det omsettes, jo flere mennesker vil få problemer med å kontrollere sitt alkoholforbruk. Dette vil få negative konsekvenser ikke bare for den enkelte som drikker mer, men også påvirke familien og de sosiale omgivelsene – og ikke minst utsette barn og unge for økt usikkerhet, utrygghet og uforutsigbarhet.
Totalkonsumteorien går nettopp ut på at jo mer det totalt drikkes i samfunnet, desto flere vil miste kontrollen over eget alkoholbruk. Derved økes faren for å skape uheldige situasjoner og problemer, og risikoen for å utvikle alvorlig avhengighet.
10% av befolkningen som drikker mest
Det er derfor svært viktig at alkoholkonsumet i samfunnet ikke øker, men helst reduseres, slik regjeringens mål for den nasjonale alkoholstrategien også er.
Nasjonale tall over alkoholforbruket viser at det er 10% av befolkningen som drikker mest. De står for rundt halvparten av alt alkoholkonsum. Den halvparten av befolkningen som drikker minst, drikker mindre enn ti prosent av alt alkoholforbruk.
Forebyggingsparadokset
Avveiningene helsemyndighetene må gjøre mellom å prioritere målrettede tiltak rettet mot risikogrupper og brede forebyggende tiltak rettet mot befolkningen, innebærer et mulig paradoks. Paradokset består i at tiltak rettet mot grupper med lav risiko, kan være mer effektive samlet sett, sammenliknet med tiltak rettet mot grupper med høy risiko.
Forklaringen på dette er at en liten effekt av tiltak rettet mot mange, samlet sett innebære en større endring, enn effektive tiltak rettet mot få.
Forebyggingsparadokset sier den største effekten på det totale alkoholkonsumet oppnås ved tiltak som treffer bredt. I store befolkningsgrupper er risikoen per person lavere, men totalantallet personer er mye større, slik at effekten i sum blir stor. Høyrisikogrupper har riktignok stor risiko, men er gjerne lav i antall.
