– Jeg er klar for å ta neste skritt i livet. Jeg flytter hjem for på en bedre måte å kunne være far for min datter.
Av Ivar Eidsaa
For to og et halvt år siden var Roar Doksæter kommet langt i rusbehandlingen. Han bodde ved Halvveishuset som det blir kalt, huset som ligger mellom Blå Kors-lokalet og Barnas Stasjon i Gyldenløvesgate. Men det var en fåmælt og genert bergenser som gradvis ble med i miljøet.
Nå, litt over to og et halvt år senere, er det en sunn, frisk, glad og positiv mann som møter oss. Roar har på denne tiden bygd seg en plattform som gjør at han i dag lever rusfritt liv. Han fremstår som uvanlig sterk og reflektert.
Startet med rus i 8. klasse
Roar Doksæter vokste opp i «et pent møblert hjem» i Fyllingsdalen i Bergen. Det var ingenting verken hjemme eller i oppveksten som skulle tilsi at Roar skulle ende ut som en tung rusmisbruker.
Han stiftet bekjentskap med rus første gang da han gikk i 8. klasse. Det var tid for skoleball, og flere av medelevene hadde fått tak i alkohol til festen.
– Mange skulle drikke, og jeg tenkte «hvorfor ikke?», forteller Roar.
Ruste seg til bunns
Det ble begynnelsen på et langt liv i rus, hvor Roar ruset seg på stadig sterkere stoffer. Han har tidligere fortalt at «han ruste seg til bunns».
– Jeg hadde to valg: Enten ruse meg to the bitter end, eller ta grep, sier Roar.
Han bestemte seg for å gjøre det siste. Han konkluderte med at skulle han bli rusfri og unngå tilbakefall, måtte det meste i livet endres. Det innebar å bytte miljø, bytte ut det gamle nettverket med et nytt, samt å ta helt nye valg i livet.
Rusavvenning
– Jeg flyttet til Kristiansand fordi jeg hadde hørt så mye godt om den rusbehandlingen som ble gitt gjennom her nede, og jeg fikk plass på rusavvenningsprogrammet til ARA, Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet Sykehus. Å flytte fra Bergen til Kristiansand er noe av det beste som har hendt meg. Det har vært helt avgjørende for å komme tilbake til et rusfritt liv. Det å være aktivt med i Blå Kors-arbeidet i Kristiansand som Tidgiver gir inspirasjon og motivasjon til å forbli rusfri, fremholdt Roar under en samling i Blå Kors-lokalene nylig.
Ble rusfri i 2014
– Den 27. august 2014 ble jeg rusfri, i en alder av 43 år. Da begynte veien tilbake til livet. Gjennom behandling og oppfølging har jeg fått hjelp til å bearbeide sorg, skam og skyldfølelse for alle de jeg har skuffet og gjort vondt imot i den perioden jeg ruset meg. Børen er lagt av, sier Roar.
– Nå er jeg rusfri. Jeg har fått et godt liv. Nå kan jeg endelig realisere en ny drøm, om å være en pappa for min datter som nå er 11 år. Vi har gjennom den tiden jeg har vært i Kristiansand fått gjenopprettet kontakten. Nå ønsker jeg å flytte til Bergen for kunne være en god pappa som er til stede. Det blir noe annet å skulle bo i nærheten av hverandre, i stedet for å snakkes på Skype og møtes i ferier og helger, sier han.
– Hun trenger mor OG far
– Hun har behov for både mor OG far. Til nå har hun bare hatt mor. Hun trenger begge, sier han.
– Oppholdet i Kristiansand har gitt meg mye slik at jeg nå er i stand til å reise tilbake til Bergen, og å kunne bli den pappaen for min datter som jeg har hatt ønske om å bli, sier Roar.
– Roar, du har skapet et slogan hos oss i Blå Kors Kristiansand, om at «her kan jeg komme når jeg har noe å gi, og her kan jeg komme når jeg trenger å få påfyll». Det har vært utrolig fint å ha hatt deg her hos oss, og fint å se hvordan du har vokst, fått mer selvtillit og er blitt det mennesket som du ble skapt til å være, sa Arvid Solheim, daglig leder for Blå Kors-arbeidet i Kristiansand, i sin hilsen til Roar.
Jobb
– Vi får bare en dag av gangen. Fortsetter du å ta en dag av gangen, skal dette gå bra. Jeg er trygg på at det vil du klare veldig fint. Jeg skal bruke det nettverket jeg har for å se om vi kan finne en grei jobb til deg i Bergen. Du har så mange kvaliteter som menneske at du må få brukt deg på en god måte. Tusen takk for alt du har vært med å bidra til inn mot miljøet her på huset. Det kommer en helaften i desember, og jeg booker deg herved til å komme på besøk da, sa Solheim.
