Brennevinskrigen i Norge

Medlemsbladet til Blå Kors tok i 1919 fram noen av sine største typer til forsvar av brennevinsforbudet. (Faksimile fra Det blaa kors)

Spørsmålet om brennevin skulle være forbudt i Norge ga oss to folkeavstemninger på 1900-tallet. Blå Kors kastet seg inn i kampen ved begge anledninger. I oktober 2019 er det 100 år siden den første av de to holmgangene.

Norge avholdt seks landsomfattende folkeavstemninger i det forrige århundre. To av dem handlet om ja eller nei til brennevinsforbud. Avstemningen i 1919 ga et flertall av norske velgere som sa ja til en ordning som Stortinget hadde innført noen år tidligere. Men hva var bakgrunnen for at Norge gikk til et så radikalt tiltak i alkoholpolitikken?

HISTORIKERNE KAN FORTELLE OSS at det ikke var datidens store og innflytelsesrike avholdsbevegelse som var primærdrivkraften bak det landsomfattende forbudet.
1800-tallet hadde vært preget av økt drikking med økte helsemessige og sosiale problemer. Fra 1871 foregikk brennevinssalget i stadig flere byer fra kommunale monopoler, «samlag», for å få bort profittinteressene fra omsetningen. I 1894 ble det innført adgang til lokale folkeavstemninger som kunne forby brennevinssalget helt i en kommune. Fram til 1913 ble antall byer med brennevinsomsetning redusert fra 51 til 13.

Avholdsbevegelsens ledere, inkludert lederne i den ferske organisasjonen Blå Kors, ønsket på den tiden å fortsette å jobbe for lokale forbud for ikke å provosere i de deler av landet der motstanderne sto sterkest.

I 1916 VEDTAR STORTINGET et midlertidig brennevinsforbud for hele landet. Målsettingen var i første omgang å skape en fredelig jule- og nyttårsfeiring. Før Stortinget rekker å oppheve forbudet ut på nyåret, kommer det en henvendelse fra politimestrene i Oslo, Bergen og Trondheim. Politimestrene ber om at forbudet må bli stående fordi virkningene i deres byer var så gode.

Dette oppmuntrer politikerne på Stortinget til også å forby hetvin og øl. Vanlig vin, som rødvin og hvitvin, forbys derimot ikke. Slik vin har på denne tiden minimal utbredelse og drikkes for det meste av et lite by-borgerskap.

DET HAR ALTSÅ ALDRI VÆRT noe totalt alkoholforbud i Norge. Men hva ble virkningene av det omfattende forbudet vedtatt av Stortinget og som kom på plass i 1917?
Selv om forbudet flerdobler salget av rødvin og hvitvin, blir skadevirkningene sterkt redusert så lenge vanlig øl er forbudt. Statistikken taler sitt tydelige språk: sterk nedgang i drukkenskapsforseelser, sterk nedgang i antall innmeldte for alkoholisme og antall døde av alkoholisme, en sterk nedgang i antall straffanger og en sterk nedgang i nyinnsatte tvangsarbeidere. Da mellomsterkt øl som pils og bayer kom tilbake i mars 1919, og sterkøl året etter, ser man imidlertid at det meste av reduksjonen i brennevinssalget blir kompensert av øl, og statistikkene snur.

DA FANT POLITIKERNE TIDEN INNE til å spørre hele folket til råds. Det ble bestemt å avholde folkeavstemning søndag 5. og mandag 6. oktober 1919 om «lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk vin». Nå var det brennevinets og hetvinens skjebne det sto om. Den store brennevinskrigen i Norge var i gang for fullt.

Nå var avholdsbevegelsen klar for å stille opp for et landsomfattende forbud, og debatten var i gang i alle deler av landet. Blå Kors’ landsstyreleder, sokneprest A. Gundersen, var blant de særlig engasjerte. Han gikk tydeligst ut i organisasjonsbladet «Det blaa kors» i september 1919 i et stort førsteside-oppslag: «Foran forbudsavstemningen». Gundersen viser i innlegget til en nedgang i drukkenskapsforseelser i byene fra 1916 til 1918 på hele 62 prosent, og han fortsetter:

Dette er forbudets følger! Det er usannferdig tale av brennevinsforsvarerne at ikke edruskapen fremmes ved forbud. Både våre erfaringer fra det daglige liv – ikke minst fra redningsarbeidet – og den offisielle statistikk sier: Jo mere innskrenkning dess mindre drukkenskap. Stem derfor for forbudet. Stem ja!

Blå Kors-bladet var samtidig opptatt av å avsløre mulige valgtricks under valgkampen:

La deg ikke villede. Noen forteller at de som vil ha brennevinet vekk må stemme nei. Dette er ikke riktig. Alle som vil ha forbud må stemme ja. Andre forteller at hvis man ønsker forbud behøver man ikke å stemme. Dette er ikke sant. Den edruskapsvenn som sitter hjemme på avstemningsdagen 5. eller 6. oktober forsømmer sin borgerplikt. Møt frem og stem ja!

VED AVSTEMNINGEN I OKTOBER hadde folket to enkle valgsedler: ja eller nei til brennevins- og hetvinsforbud. Det ble avgitt 794.000 stemmer, som ga et fremmøte på 66 prosent. Opptellingen etterlot ikke noe tvil: 489.000 (62 prosent) stemte ja til fortsatt forbud, mens 305.000 (38 prosent) stemte nei.

Det var imidlertid en stor forskjell på by og land i denne saken. I byene var en klar majoritet mot forbudet (56 prosent mot), mens det på landsbygda var en desto større støtte for forbudet (70 prosent for). Dette gjenspeiler ikke minst avholdsbevegelsens styrke i forskjellige deler av landet. I de enkelte fylkene var det også stor variasjon. Forbudet fikk størst tilslutning på Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge. Aller størst var tilslutningen i Møre og Romsdal og i Rogaland. Lavest var tilslutningen på det sentrale Østlandet. Kun 21 prosent av Oslo-velgerne gikk for fortsatt forbud.

FOLKEAVSTEMNINGEN I 1919 ER BLITT STÅENDE I ETTERTID som avholdsbevegelsens største seier, men den skulle vise seg som en seier med sterk bismak. Forbudet fikk etter hvert en rekke uheldige og svært synlige følger som sterk økning i spritsmugling, reseptmisbruk og i sterk økning av hjemmebrenningen. I tillegg ble brennevinsforbudet raskt mer av et handelspolitisk enn et sosialpolitisk spørsmål. Vanskelige traktatforhandlinger med de vinproduserende land i Europa førte til at hetvinsforbudet ble opphevet allerede i 1923.

ANDRE LAND GJORDE LIGNENDE negative erfaringer som Norge. Det vises ofte til forbudet i USA 1920–33 som skal ha bidratt sterkt til etableringen av de store gangster- og mafiasyndikatene i landet.

Den 18. oktober 1926 ble norske velgere igjen spurt til råds, og nå var stemningen snudd. Blå Kors og resten av avholdsbevegelsen mønstret til kamp, denne gang også hjulpet av en paraplyorganisasjon av kristne lekmannsorganisasjoner. Kristenfolket Edruskapsråd ble etablert i 1925 blant annet for å forsvare brennevinsforbudet. Men til tross for innsatsen, brennevinsforbudet ble opphevet fra 1927 av. Fortsatt skulle hjemmebrenning være forbudt, og nå var Vinmonopolet kommet for å bli, fra 1939 som et hel-statlig foretak. Vinmonopolet ble opprettet før 1919, mens brennevin var forbudt, for å sikre ryddig omsetning av bordvin. Nå ble alle former for vin omsatt der.

Avholdsbevegelsen kom aldri tilbake med den styrken den hadde før 1919, men Norge har like fullt stått for en av de aller strengeste alkohollovgivninger i Europa helt opp til våre dager – med mindre forbruk og mindre problemvolum som resultat.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Blå Kors-magasinet Rusfri nr 3/2019.

Kilder

  • Det blaa kors, organ for Norges blaakorsforeninger, årgang 1915-1919
  • Fekjær, Hans Olav: Rus (Gyldendal, 2004)
  • Fuglum, Per: Brennevinsforbudet i Norge (Tapir, 1995)
  • Johansen, Per Ole: Brennevinskrigen – en krønike om forbudstidens Norge (Gyldendal, 1985)
  • Wikipedia

Senest oppdatert: 13. januar 2020

Var dette nyttig?