Rusfri – Kristenfolkets Edruskapsråd ble stiftet i 1925 for å mønstre kirke- og kristenfolket i kampen for brennevinsforbudet og for personlig avhold. Rådet fant raskt sin plass skulder ved skulder med arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen, men måtte tåle kraftig motbør fra andre kanter. «Kristenfolkets Ædruelighetsraad» ble født under en real kryssild – og under stor medieoppmerksomhet.
«Ved en konferanse forleden av repræsentanter fra en række kristelige organisastioner her i landet om ædruelighetsspørsmaalet nedsattes en femmandskomite til at overveie et mulig samvirke om den nævnte sak.«
Slik fortalte Blåkorsbladet sine lesere 14. februar 1925 på sin edruelige måte om en vellykket konferanse på Bibelskolen i Staffeldts gate i Oslo. Konferansen skulle noen måneder senere føre til etableringen av «Kristenfolkets Ædruelighetsraad», senere «Rusfri – Kristenfolkets Edruskapsråd (KE)». Initiativet til samarbeidet var det Frelsesarméen som tok, og arméen fikk helhjertet støtte fra landsomfattende organisasjoner som Indremisjonsselskapet og Blå Kors. I alt 14 kristne organisasjoner var med ved stiftelsen. Indremisjonsselskapets generalsekretær, Johan Martin Wisløff, ble valgt til rådets første formann.
Folke-edruskap
Selve poenget med samarbeidet formulerte stifterne slik: «[å] virke for folkeedruskapens fremme ved å arbeide for personlig avhold fra berusende drikker og for vedtagelse av slike lover, som befordrer det hele folks frigjørelse fra enhver deltagelse i rusdrikktrafikken».
I 1925 bestemte altså et representativt utvalg av kirkelige ledere seg for å arbeide politisk mot «rusdrikktrafikken», et uttrykk som på en og samme tid ga folk assosiasjoner til både smugling og lovlig omsetning av alkohol. Mange var de som hørte en klar krigserklæring inn i datidens mest kontroversielle politiske tema: brennevinsforbudet.
To folkeavstemninger
Hele to rådgivende folkeavstemninger i Norge har handlet om alkoholomsetning. Ved den første, i 1919, sa over 60 prosent av de stemmeberettigede ja til opprettholdelse av krigstidens midlertidige forbud mot sterkvin og brennevin. Stortinget fulgte opp med å vedta et permanent forbud. Men vansker i samhandelen med vineksporterende land som Frankrike og Portugal – og avisoppslag om sterkt økende smugling og hjemmebrenning – bidro til et skifte i folkeopinionen. Derfor, i oktober 1926, måtte spørsmålet igjen opp til avstemning.
Kristenfolkets Edruskapsråd sto fram for offentligheten i januar 1926 på et stort møte i Oslo bys daværende storstue, Calmeyergatens Misjonshus. Budskapet fra møtet var klart: Rådet gikk inn for opprettholdelse av brennevinsforbudet, men ønsket for øvrig å holde seg unna rene politiske spørsmål.
– Vår kamplinje og vårt mål ligger bortom folkeavstemningen, sa den nyvalgte KE-formannen og Indremisjonshøvdingen Johan Martin Wisløff. Dette bidro til å berolige den forbudsfiendtlige delen av pressen som været «en uhellig allianse» av kirke og politikk.
Aftenposten var tydelig lettet og konstaterte på lederplass at KE «[ikke var] stiftet av hensyn til høstens folkeavstemning». For å være helt presis burde redaktøren ha skrevet «ikke utelukkende av hensyn til…»
I søkelyset
Oppmerksomheten rundt KE i rådets første virkeår var stor. Debatten gikk aller mest på spørsmålet om hvorvidt en kristen måtte være avholdsmann og forbudsvenn – og om hvorvidt KE sto for et slikt syn. KE ble diskutert i aviser som Aftenposten og Tidens Tegn (forløperen til våre dagers VG), på det frivillige kirkelige landsmøte, i regjeringen og til og med fra Stortingets talerstol.
Fram mot folkeavstemningen 18. oktober 1926 stod KE-paraplyen for en imponerende mønstring av folk og ressurser i kampen for å redde forbudet. Talere reiste land og strand rundt for å holde i overkant av 400 foredrag. Fylkes- og lokalnemnder ble dannet over hele Norge. Et fyrrig kampskrift av et organisasjonsblad, Vardevakt, ble startet med Blå Kors’ generalsekretær Ole St. Isene som redaktør. Det kom ut med 7 nummer før folkeavstemningen og ble sendt gratis til alle abonnenter av organisasjonenes medlemsblader. Bladet ble trykket i hele én million eksemplarer i 1926. Et opprop til kristenfolket av 3. juni ble trykket i 100.000 eksemplarer.
I løpet av en helg i oktober greide en å samle 177 presteunderskrifter til et opprop for brennevinsforbud som et svar på et presteopprop mot forbud underskrevet av 61 prester. Oppropet til de 177 ble trykket i 150.000 eksemplarer. Imponerende tall tatt i betraktning av at dette var Norge anno 1926 med en befolkning på godt under 3 millioner.
Tatt på senga
Tross den enorme innsatsen skulle det allikevel i oktober 1926 vise seg at 531.000 velgere stemt mot fortsatt brennevinsforbud og «bare» 430.000 stemte for. I mangel av gode gallupverktøy kom resultatet overraskende på begge parter. Generalsekretær Isene skrev:
– Våre motstandere på sin side regnet med det veldige forbudsflertall i 1919 som antatt å være vanskelig å velte. Og vi på vår side regnet for sterkt med at sannhet og fakta, uomstøtelige kjennsgjerninger og sunn fornuft skulle ha åpent øre i vårt norske folk. Begge parter har åpenbart regnet feil.
Avholds- og edruskapsbevegelsen i Norge gikk på en av sine største politiske nederlag, og Kristenfolkets Edruskapsråd skulle aldri igjen komme inn i offentlighetens søkelys og opinionens bevissthet på den måten de gjorde i sitt aller første virkeår. Men evnen til å se framover var på ingen måte borte:
– Vi blir ikke arbeidsløse om forbudet noen år går ut av det aktuelle program. Forbudet er ikke i seg selv noe mål. Det er bare et middel i kampen for edruskap, uttalte KE-styret i det første nummeret av Vardevakt etter folkeavstemningen. Rådet skulle heretter legge størst vekt på kamp mot «drikkeskikkene» framfor «rusdrikktrafikken». Kampen skulle stå i de mange tusen hjem, og ikke på den politiske arena. Men tross dette ble den politiske dimensjon ikke helt glemt. KEs engasjement i de mange lokale brennevinsavstemningene, som fulgte Stortingets opphevelse av brennevinsforbudet i 1927, viser dette med all tydelighet.
(Artikkelen sto opprinnelig på trykk i det siste nummeret av BlåKorsBladet, desember 2008.)
