Navn: Itohan Moses
– Jeg kjenner meg hjemme her i Blå Kors. Det er rett og slett godt å kjenne på, sier Itohan Moses.
Iothan Moses dominerte avisoverskriftene her hjemme i fjor høst. Få dager før hun skulle ha sunget på valgvaken til Kristelig Folkeparti i Kristiansand, ble hun hentet av politiet og sendt til Trandum transittmottak.
Pågripelsen av den nigerianske kvinnen opprørte mange. Itohan kom til Norge fra Nigeria i 2006 som offer for menneskehandel og tvangsprostitusjon. Hun klarte på mirakuløst vis å komme seg ut og fikk hjelp, bare for å oppleve at hun ni måneder senere havnet i fengsel etter beskyldninger om hallikvirksomhet.
I mellomtiden ble hun aktivt med i flere kristne miljøer. Hun var med Elieser, båten som Den indre sjømannsmisjonen har, på en møteserie som organisasjonen hadde på Vestlandet, og hun var med og sang på møtene til Leif Solheim i Blå Kors, lokalt kjent som er av sangerne i Sødalstrioen og en som etter hvert ble Itohans gode støttespiller og venn.
Saken havnet i retten. Utlendingsnemda, UNE, mente det ville være trygt å sende Itohan hjem til Nigeria. Hennes advokat Brynjar Meling pekte i retten på at Norge er forpliktet av konvensjonen mot menneskehandel, og hvor det heter at ofrene for slikt har krav på beskyttelse.
Retten gav henne medhold, og Itohan fikk bli i Norge. De som i dag er innom Blå Kors Kristiansand vil ofte treffe på henne. Den gode latteren og det brede smilet er det mange som har satt pris på. Det gjør godt å høre Itohans latter. Den smitter.
Itohan har vært gjennom mye, først kampen for å unnslippe menneskesmuglerne og så hennes kamp for å bli i Norge, kunne ha knekt hvem som helst.
– Tidligere i år ble min søster drept, sier hun stillferdig under vårt intervju.
– Det nytter ikke å klage. Det ligger ikke til min natur. Under de vanskelige årene klaget jeg ikke. Det ville ikke ha hjulpet. Jeg har alltid hatt et håp om at det skulle gå bra til slutt.
– Noen ganger i livet møter vi motgang, og noe av det som møter oss er vi ikke selv herre over. Da har jeg sagt til meg selv at «du må lære deg å leve» mens det står på, legger hun til.
– Jeg ble kristen i 2007, og begynte tidlig å lese i Bibelen. Jeg bad mye, bad om at Gud måtte hjelpe meg, fordi jeg klarte ikke å finne en vei ut av en vanskelig livssituasjon. Bønnen gav meg håp, og det var mye god trøst i å kunne be hver eneste dag. Det gav meg styrke.
– Når dagene har vært tunge og jeg kanskje ikke engang har klart å ta telefonen, ber jeg om at «Du må hjelpe meg i dag, Du må gi meg styrke». Jeg har mye vondt i kroppen, og da ber jeg også om å få styrke til å klare dagen. Jeg har fått mye hjelp av Gud. Han gir meg styrke slik at jeg kan klare å være sammen med andre. Når jeg har smerter, kan jeg ikke være sint på andre fordi det smerter i kroppen. Da er det godt å kjenne at jeg får styrke til å kunne møte andre med åpenhet og vennlighet.
Hvorfor ble du Tidgiver?
– Det er godt for meg å ha en plass å gå til. I Blå Kors kan jeg være meg selv.
Hvilke oppgaver er det du utfører som Tidgiver?
– I tillegg til å vaske, er jeg med i fengselstjenesten til Blå Kors Kristiansand. Vi synger for dem, og vi snakker med dem. Ofte så snakker vi om Jesus. Da blir det gjerne naturlig å si at det er mulig å kunne ta grep som gjør at de kan leve et bedre liv, hvis de kan og hvis de vil. Da forteller vi hva de kan bli med på hvis de velger å skulle bruke Blå Kors som en arena på vei tilbake til et annet liv, og vi forteller hva Blå Kors kan hjelpe dem med.
– Når jeg forteller dem at jeg selv har sittet i fengsel tre ganger, og hva som hjalp meg da jeg ble sluppet fri, er det som om de hører ekstra godt etter. Jeg forteller dem at det livet jeg lever i dag har jeg valgt å leve. Det var ikke lett i starten, og det er ikke alltid like lett underveis heller, men det er likevel et valg jeg har tatt.
– Jeg har møtt flere av dem når de er blitt sluppet ut av fengsel, og flere ønsker å vite mer om hva Blå Kors er og kan hjelpe med. Da sier jeg alltid at i Blå Kors er det venner og kolleger som kan hjelpe, som kan ta hånd om de som kommer, og at det er en plass for alle. Det er viktig å gi dem håp, slik at de kan se at det finnes en vei ut, og en mulighet for å komme videre i livet.
– Jeg kjenner omsorg for dem, og vil dem det beste, sier Itohan. Hun forteller at hun har vært i kontakt med Hjelp oss å hjelpe, som har bistått Itohan med å finne klær og andre nødvendigheter mange av dem trenger.
– Dette vil jeg gi dem til jul. Mange av dem får ikke pakker til jul, og da er det fint å gi dem noe de trenger.
Hun synger også, er ofte med på møter. Det er en opplevelse å høre henne synge. Det ligger mye levd liv i den sangen hun formidler. På hennes egen Facebook-side har hun lagt ut noen av sangene hun fremfører.
– Sangen gir meg mye. For meg har sangen betydd alt, og jeg har sunget fra jeg var ganske liten. Man kan uttrykke mye gjennom sangen. Når jeg var liten og vokste opp i Nigeria, var det sangen jeg tydde til da jeg ble slått og ikke hadde det noe bra. Sangen hjelper til med å bære en over det som er vanskelig. Så er det også godt å kjenne på at jeg kan velsigne andre gjennom sangen. Sangen er et hjertespråk, fra hjerte til hjerte.
Din oppfordring til andre.
Det gir mye tilbake å være med, så jeg kan varmt anbefale andre å engasjere seg.
