Når idrettskarrieren er over og tomhet fyller hverdagen

De aller fleste kan oppleve store endringer i livet som krevende, men for noen av oss kan en helt ny hverdag by på større utfordringer enn man hadde ventet seg.

– Når man lever et liv der man er vant til høye topper og store seiere, er det ikke rart at hverdagen blir tom og annerledes når den plutselig ikke er slik lenger, sier Dag Sørum.

Sørum er psykologspesialist i Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO), og har møtt flere idrettsutøvere som har slitt etter endt karriere. Han forteller at med stramme timeplaner og aktivitet døgnet rundt, er det utfordrende å fylle tiden med noe som er like spennende og meningsfylt når karrieren plutselig er over.

– Når normalen din er å være god, noen ganger best i det du driver med, er det lett at det blir standarden i andre sammenhenger også, som for eksempel på fest, sier han.

Etterlyser mer åpenhet

I lys av Petter Northugs åpenhet om eget rusproblem, er det naturlig å starte en diskusjon om hvordan man kan bidra til større aksept for å snakke om rus- og alkoholproblematikk i idretten.

– Toppidrettsutøvere er også mennesker, og har problemer som alle andre. Ofte blir det ikke snakket nok om. Det å komme til en trener eller lagkamerat å innrømme at man har enten et rus- eller alkoholproblem blir sett på som et svakhetstegn. Det hindrer en i å kunne si fra.

Han tror løsningen ligger hos støtteapparatet i idretten.

Støtteapparatet må forberede idrettsutøvere

– Det må snakkes mer om at det er lov å ha slike type utfordringer, og på den måten kanskje til og med forebygge. Aller viktigst er det at støtteapparatet forbereder idrettsutøvere på at det kommer et liv etter karrieren også.

Livet i toppidretten er ofte kortere enn andre arbeidskarrierer. Overgangen vil dermed være større. For individuelle utøvere er det kanskje mest utfordrende.

– Er man individuell utøver har man vært mye alene på trening og i konkurranse. Hele karrieren er bygget på den du er og hvordan du presterer som deg selv. Det å plutselig skulle legge opp i starten av 30-årene, når mange jevnaldrende kanskje er på et helt annet sted enn deg, det kan være vanskelig.

– Derfor er det helt avgjørende at støtteapparat bruker mer tid på karriereveiledning og samtaler om hvordan man skal fylle tomrommet etterpå, sier Sørum.

Han legger til at det er en stor kultur for å stå i smerte og vanskelige følelser.

– Mange blir indirekte bedt om å tåle mye, som andre ikke må tåle. Dessverre må man ofte bite i seg en del ting, som hadde vært bedre dersom man hadde fått snakke høyt om det uten å få konsekvenser, sier han.

Tapt ungdomstid

En viktig faktor for at mennesker som har brukt mye av livet sitt i et strengt treningsregime kan havne i en situasjon der rus eller alkohol blir et problem, er tapt ungdomstid.

– Man har gjerne brukt tenårene på å trene hardt, og ikke fått like mye erfaring som andre i forbindelse med festing og fanteri. På mange måter kan man si at noen kan oppleve en slags ny pubertet når de legger opp.

– Bare at nå kjenner alle deg. Når du trasker på byen vil alle spandere både det ene og det andre. Det er ikke alltid lett å si nei, sier han.

Han påpeker at dette gjelder for flere enn bare idrettsutøvere.

– Det finnes mange som har jobber som har tatt mye tid i ungdomsårene. Når man er vant til at hele ens identitet er knyttet opp mot det du driver med i det daglige, kan sjokket være stort når du plutselig må finne noe annet som definerer deg.

Når man ikke lenger har de samme rammene å forholde seg til i hverdagen skaper man nye på egenhånd. Dersom en av de rammene er å feste hardt hver helg blir det en slags normal.

– Man må plutselig finne seg selv igjen i voksen alder, og da hadde det vært nyttig å forberede seg litt mer før karrieren er over.

Ærlighet kan bryte stigma

Klinisk sosionom og utviklingsleder hos Blå Kors Lade Behandlingssenter, Åse Prestvik, håper at dersom flere i idretten tør å være ærlige om at livet ikke alltid er på topp, vil det være med på å bryte stigma.

– Det skumle med å løse problemer med rus er at det kun gir deg en lindring der og da. Baksiden er at problemene ikke blir løst. Det baller på seg med konsekvenser – både for den som ruser seg og de nærmeste, sier hun.

Prestvik forteller at alkohol er noe de fleste er involvert med på et eller annet tidspunkt i livet. Når det er en såpass stor del av mange voksnes kultur, oppleves det som et nederlag, som fører med seg skam, dersom man ikke mestrer en såkalt normal bruk.

– Dersom man i en periode drikker mer alkohol enn man bør, vil de fleste klare å hente seg inn igjen. Når man ikke klarer det kan det føles vanskelig å be om hjelp.

Når dag og natt blir til ett

– For mange som pensjonerer seg fra et ordinært arbeidsliv eller går av som idrettsutøver, vil rutinene endre seg drastisk. Fra å ha noen som forventer noe av deg i arbeidshverdagen, har du plutselig mye tid til rådighet. Dermed flere muligheter til å skeie ut.

Hun legger til at mange føler seg ensomme i en ny hverdag uten det vante arbeidet.

Pårørende er mer enn bare de nærmeste

Hun understreker viktigheten av at vi som pårørende ikke bør være redde for å vise at vi bryr oss.

– Om man opplever at noen rundt en har det vanskelig, er det viktig å tørre og si ifra. Det kan føles vanskelig å skulle si ifra til noen man er glad i. Dette av frykt for å såre eller fornærme. Mange pasienter har likevel fortalt meg at selv om det var tøft å bli konfrontert, satte de pris på omtanken. Flere forteller at det var avgjørende for at de tok grep.

For mange er ordet «pårørende» forbundet med nære relasjoner og familie, men Prestvik forteller at flere enn bare de aller nærmeste er pårørende.

Det finnes håp – og riktig kompetanse

Prestvik jobber til daglig med tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i et behandlingssenter med døgnplasser og poliklinikk. Hun vet at det finnes håp og kompetanse, som kan hjelpe mennesker ut av en vanskelig situasjon.

– Det er synd at mange havner så langt ned i kjelleren før de oppsøker hjelp. Her kan flere bidra til å senke terskelen, sier hun.

Hun erfarer at mange venter lenge med å oppsøke hjelp, nettopp på grunn av skamfølelse og lite håp om bedring.

– Det er hardt å erkjenne at man har et rusproblem, og mange jobber iherdig med å skjule det. Å lyve til seg selv og de rundt seg er ingen god følelse.

Slipper å lyve mer

Hun forteller at flere pasienter som er inne for rusbehandling sier at det beste med fraværet av rus, er åpenhet og lettelse over å slippe hemmelighetshold og løgn.

Prestvik håper at mer åpenhet rundt problematisk alkohol- og rusbruk blant toppidrettsutøvere, både aktive og pensjonerte, vil hjelpe andre unge i idretten til å tørre å sifra når de ikke har det bra.