Når pappa blir en fantasifigur

Naja Søtje-Thomsen har skrevet boken Vi levde i går. Foto: Marcel Leliënhof

Fra tidlige barndomsår har Naja få minner om han som var pappaen hennes. Etter dette har minnene levd i en limbo mellom virkelighet og fiksjon. Noen ganger er hun ikke sikker på hva som var ekte.

– Pappa forsvant gradvis i rollen som pappa, men i bevisstheten min beholdt han rollen – og jeg har på et vis skapt mitt eget bilde av ham, forteller Naja Søtje-Thomsen.

I Danmarks nordligste by, Skagen, bodde Naja sammen med moren og faren sin til hun var tre år. Foreldrene skilte seg kort tid etter at lillebror ble født. Det skulle ikke gå mange år før hun flyttet med mamma og lillebror til Norge.

– Frem til jeg var åtte år var pappa en del av livet mitt. Vi var hos ham i helgene og hver tirsdag. Det var fint å være sammen med ham når vi først var der, men det fantes ingen stabilitet eller rutiner, sier hun.

Er du mellom 14 og 35 år og har vokst opp i et hjem med alkohol- eller andre rusproblemer? Du er ikke alene. Hos oss kan du få gratis råd, veiledning og terapi.

Pepperkaker og vanskelig kjærlighet

– Det er kult å komme med pepperkaker på skolen, men det funker jo ikke i lengden, sier Naja. Foto: Marcel Leliënhof

– Da jeg ble så stor at jeg skulle begynne på skolen sluttet jeg å sove over hos pappa i ukedagene, rett og slett fordi han ikke kom seg opp om morgenen.

Det skjedde èn gang at jeg sov hos ham og da endte jeg for sent til skolen med en pepperkakeboks under armen, og en flaske ublanda saft til lunsj, Naja ler med alvor i blikket.

– For det er jo klart at det er kult å komme med pepperkaker på skolen, men det funker jo ikke i lengden, sier hun.

Pappaens rusproblemer gjorde det nærmest umulig å være en tilstedeværende far, og når han først var tilstede fantes det ingen rutiner og stabilitet. Som barn ble hun forvirret over hvorfor faren tok mindre og mindre kontakt. Betydde hun ikke noe for ham lenger? Dette var spørsmål hun kunne stille seg selv da hun var barn.

– Uten å sammenligne det, selvfølgelig, kan det beskrives litt som en forelskelse. Når noen man er forelsket i gir miksede signaler og ikke er helt tilstede – kan man nesten idyllisere det og bli mer tiltrukket av situasjonen, forteller hun.

Slik opplevde hun å sette ham på en slags mental pidestall, mens mammaen, som organiserte, ordnet og sørget for at livet var på stell, ikke fikk samme opphøyede status som pappaen.

– Som barn opplever man ting annerledes. Jeg satte pappa på en pidestall selv om han ikke nødvendigvis var slik en pappa bør være, men jeg har hatt mange fine og varme stunder med ham også. Små ting som å tegne med tusj på armen, lage tulle-tatoveringer på hverandre og le i sofaen. Det er jo fine minner som jeg tar vare på.

En eksepsjonell mamma

Selv om det fantes stunder av glede med pappaen, er Naja tydelig på at det var i regi av en fantastisk mamma som gjorde at helgebesøkene ble gjort, at bursdagsgaven fra pappa ble gitt og at brevene etter at de flyttet fra Skagen ble mottatt og sendt.

– Mamma var helt eksepsjonell. Hun ordnet, fikset og styret, og var alltid ved min side. Som barn så jeg det ikke like tydelig, som jeg gjør nå som voksen, sier hun.

Til tross for at hun syntes det var vanskelig at hun hadde mindre og mindre kontakt med pappaen sin – tror hun at fraværet også gjorde henne godt. Naja ble skjermet for mange av de vondeste problemene som fulgte med hans rusmisbruk, nettopp fordi hun var mest hos mamma.

– Det er nok derfor jeg også husker mest av de fine, små øyeblikkene, forteller hun.

Historiene som ble til bok

I 2019 gav Naja ut boken Vi levde i går utgitt av Cappelen Damm.

Etter at pappaen gikk bort måtte Naja ta et oppgjør med seg selv, med sine tanker og følelser. For første gang måtte hun stoppe opp og tenke på livet etter pappa. Spørsmålene var mange. Hun begynte skrive ned historier om alt hun kunne huske.

Etter seks år ble dette boken «Vi levde i går», som ble gitt ut av Cappelen Damm i 2019. Boken balanserer mellom fiksjon og virkelighet, og handler om jakten på en pappa og minnene om ham.

Jeg har jo stilt meg mange spørsmål etter at han gikk bort. Hva var det som egentlig var relasjonen vår? Jeg ville gjerne ta pappa ned fra pidestallen og se ham som et helt vanlig, sårbart, feilbarlig menneske. Som vi jo alle er.

Hovedpersonen i boken leter etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne, og hvis han gjorde det – hvilken motkraft det var i ham som var større enn det, forteller hun.

Selv om rusen tok stor plass i pappaens liv og stjal ham fra henne, er Naja likevel opptatt av optimisme. Hun forteller at hun har arvet gode egenskaper av begge sine foreldre. Hun er også opptatt av å fokusere og huske på de gode tingene som har skjedd – og ta vare på de minnene.

Naja synes det er viktig å være optimistisk og opplever at hun har arvet gode egenskaper av sin pappa. Foto: Marcel Leliënhof

Vi må tørre å snakke med hverandre,
tørre å si ting som det er og hvordan vi føler det.

Naja Søtje-Thomsen
Bor du langt fra våre avdelinger?

Hva kan man lære av å ha en barndom med en forelder som ruser seg?

– Venner forteller at jeg har et stort rom for mennesker. Jeg er opptatt av at folk skal være den de er, og opplever at jeg har mye empati for andre. Kanskje det har gitt meg en evne til å se og akseptere folk, og at vi alle er forskjellige og kan leve ulike liv. Men altså, jeg er ingen helgen.

Naja er opptatt av at vi skal tørre å snakke med hverandre, tørre å si ting som det er og hvordan vi føler det.

– Jeg vet at pappa visste at jeg elsket ham. Det er jeg heldig som kan si, for det vet jeg at mange ikke har hatt muligheten til å fortelle til foreldre med rusproblemer. Det er jeg veldig takknemlig for, avslutter hun.

Senest oppdatert: 18. august 2020

Var dette nyttig?