– Jeg brukte tiden på pappa

Etter foreldrenes skilsmisse begynte Christinas far å drikke. Hun ble den som fulgte med, bekymret seg og forsøkte å holde ham oppe. Først som voksen forsto hun hvor mye plass ansvaret hadde tatt i hennes eget liv.

Av hensyn til seg selv og familien ønsker Christina å være anonym. Derfor bruker vi ikke hennes egentlige navn.

Da Christina var ti år gammel, ble foreldrene skilt. Fram til da beskriver hun oppveksten som trygg og stabil. Men etter skilsmissen skjedde det noe med faren. Han ble deprimert, sykemeldt og begynte etter hvert å drikke. De eldre søsknene hadde allerede flyttet hjemmefra, og plutselig var det bare henne igjen.

 Selv om hun bodde annenhver uke hos begge foreldrene, var tankene som oftest bare hos pappa.

– Når jeg var hos mamma, tenkte jeg bare på pappa. Jeg ville egentlig til pappa for å passe på ham og ha kontroll på hva han drev med, forteller hun.

Christina beskriver ikke faren som sint eller slem. Tvert imot understreker hun flere ganger at han var en god pappa når han ikke drakk. Nettopp derfor syntes hun synd på ham.

Hun så en mann som hadde det vondt etter skilsmissen. Etter hvert ble hun redd for hva som kunne skje dersom han fikk det enda verre. Gradvis begynte hun å ta et ansvar som aldri skulle ligget på et barns skuldre.

Hun fulgte med på hvordan han hadde det. Om han hadde drukket. Om han virket trist. Om alt var som det skulle være.

– Jeg knytter veldig den følelsen med at han ble lei seg til at han begynte å drikke. Jeg ville på en måte at han skulle være glad.

Resultatet ble at hennes egne behov kom i bakgrunnen. Hvis noe var vanskelig på skolen, fortalte hun sjelden om det hjemme. Hvis hun var lei seg, forsøkte hun å skjule det. Hun ville ikke være en ekstra belastning for en pappa som allerede hadde det vanskelig.

– Jeg prøvde alltid å være veldig glad, sånn at han ikke skulle bli lei seg.

For barn som lever med rus i familien kan høytiden være ekstra vanskelig. Din gave hjelper oss å være til stede når behovet er størst.

Brukte tiden på pappa

For mange barn er fritiden fylt med venner, besøk og aktiviteter. Slik var det ikke for Christina.

Mens andre dro hjem til venner etter skolen eller fant på ting i helgene, følte hun at hun måtte hjem. Hvis hun var borte, visste hun ikke hvordan pappa hadde det. Om han hadde drukket. Om han var lei seg. Om han var alene.

Når hun ser tilbake på barndommen, er det én erkjennelse som går igjen.

– Jeg har egentlig ingen sterke vennskap fra barndommen. Jeg brukte tiden på pappa.

Når hun ser tilbake på det i dag, kjenner hun på en sorg over alt hun gikk glipp av. Ikke én bestemt opplevelse, men en hel rekke små ting som mange tar for gitt gjennom oppveksten. Vennskap. Besøk. Fellesskap.

Et barn med hestehale iført en svart blondeskjorte, sett bakfra i et grønt utendørsmiljø.

På utsiden var det likevel få som visste hvordan hun hadde det. På skolen framsto hun som den flinke eleven. Hun fikk gode karakterer, oppførte seg ordentlig og gjorde det hun skulle. Hun lærte seg tidlig å skjule det som var vanskelig og heller møte omgivelsene med et smil.

– Jeg tullet bort ting og prøvde å få folk til å le. Ingen skulle se at jeg var lei meg.

Hun svarte automatisk at alt gikk bra, selv når det ikke gjorde det. Det var lettere å beskytte pappaen enn å kjenne etter hvordan hun selv hadde det.

Mens andre gledet seg til ferie

Ferier og høytider ble heller ikke den pausen mange andre barn opplever.

– Mens alle gledet seg til ferien, så husker jeg at jeg var veldig redd. Jeg ville egentlig ikke ut av skolen.

Når hverdagsrutinene forsvant, ble også uroen større. Hun visste aldri helt hvordan dagene kom til å bli, og følte et enda sterkere behov for å følge med på faren. Sommerferien kunne bety lange perioder hvor han drakk mer, og hvor hun følte at hun måtte være ekstra på vakt.

– Jeg husker at alle snakket om familietid og hyggelige planer. Selv satt jeg ofte med en helt annen følelse.

Én julefeiring husker hun spesielt godt.

Julen hun aldri glemmer

En lillejulaften skulle Christina til faren for å feire jul. De hadde sine tradisjoner, og hun gledet seg til å være sammen med ham. Men allerede før hun gikk inn døra, kjente hun at noe ikke stemte.

– Jeg tror mange som har vokst opp med mamma eller pappa som drikker kjenner seg igjen i det. Man kunne se hvordan tilstanden var inne i huset allerede fra utsiden.

Da hun kom inn, var huset stille. Faren var ikke hjemme.

Christina skjønte raskt hva som hadde skjedd. Faren hadde drukket og var ute med bilen. Hun satte seg ved vinduet og ventet. Time etter time satt hun og fulgte med på veien utenfor, i håp om å se billysene komme rundt svingen.

– Jeg satt der hele lille julaften utover natta og ventet.

Et lite barn som holder en teddybjørn og stirrer på tente hvite lys på en kandelaber.

Langt utpå natten kom bilen omsider. Faren var tydelig beruset.

Hun hjalp ham inn og fikk ham i seng. Selv la hun seg til å sove med håp om at neste dag skulle bli bedre.

Da hun våknet på julaften, var hun som alle andre barn, spent. Faren sov til langt utpå dagen. Det hang ingen julestrømpe til Christina ved peisen.

– Selv om det bare er en julestrømpe, så betyr det veldig mye for et barn.

Du kan gi barna mer trygghet i hverdagen

Med din hjelp kan flere barn og familier få støtte når de trenger det som mest.

Da han omsider sto opp, lot hun som om alt var normalt. Når hun ser tilbake på situasjonen i dag, husker hun spesielt godt hvordan hun forsøkte å beskytte faren også etter slike episoder.

– Når han sto opp dagen etter, så lot jeg som om alt var koselig. Jeg følte det var min oppgave å få ham til å bli glad igjen, og hvert fall ikke la ham merke at jeg var lei meg.

Tegningen ingen spurte om

Selv om Christina gjorde sitt beste for å skjule situasjonen hjemme, tror hun i dag at hun samtidig prøvde å bli sett.

Hun husker spesielt en skoleoppgave etter sommerferien. Klassen skulle tegne noe de hadde opplevd i ferien.

Et barn i denimkjeledress tegner med fargestifter på hvitt papir ved et trebord.

Christina tegnet seg selv liggende og gråte

– Jeg tenkte at nå kom læreren til å spørre meg om hva som hadde skjedd i ferien. Men det kom aldri noe spørsmål.

Minnet har blitt stående igjen hos henne. Ikke fordi læreren nødvendigvis gjorde noe galt, men fordi det illustrerer hvor vanskelig det kan være for barn å fortelle direkte at noe er galt. Mange gir små signaler lenge før de finner ordene.

Christina forteller at hun også forsøkte å si fra hjemme. Hun tok opp bekymringene sine med moren, men opplevde at bekymringene ofte ble feid bort.

– Jeg prøvde jo å si fra. Men jeg følte ikke at det førte til noe.

Når hun ser tilbake på oppveksten, kjenner hun igjen et mønster. På den ene siden forsøkte hun å beskytte pappa og skjule det som skjedde hjemme. På den andre siden la hun igjen små hint som hun håpet noen skulle se.

90 000
barn
vokser opp i hjem med rus
40%
av barna
har aldri snakket med noen om det

Da alt innhentet henne

Da Christina flyttet hjemmefra, trodde hun egentlig at oppveksten lå bak henne. I stedet begynte nye utfordringer å dukke opp. Hun isolerte seg, ble redd for alkohol og fulle mennesker, og bekymret seg stadig for at noe skulle skje med menneskene hun var glad i.

I lang tid forsto hun ikke at reaksjonene kunne ha sammenheng med oppveksten. Hun visste bare at frykten tok stadig større plass i livet.

– Jeg var veldig redd for alt mulig. Jeg gikk rundt og var redd hele tiden.

Etter hvert møtte hun mannen som senere skulle bli ektemannen hennes. Han kom fra en trygg familie og hadde et helt annet forhold til alkohol enn det hun hadde. Når han skulle ut med venner eller på fest, reagerte hun sterkt.

– Jeg trodde egentlig at jeg var veldig sjalu. Men jeg skjønte ikke at det handlet om alle de vonde minnene jeg hadde knyttet til alkohol.

Den største erkjennelsen kom først da hun selv fikk barn. Da ble frykten enda sterkere. Hun bekymret seg for sykdom, ulykker og alt som kunne gå galt. Det ble vanskelig å sende barna i barnehagen, og kontrollbehovet som hadde fulgt henne gjennom store deler av livet tok stadig mer plass.

– Da jeg selv fikk barn, skjønte jeg hvor sårbare barn er. Det var da jeg begynte å tenke tilbake på min egen oppvekst.

For første gang begynte hun også å se sammenhengen mellom barndommen og det hun strevde med som voksen.

Fant hjelpen hos Blå Kors

Til slutt innså Christina at hun trengte hjelp. Ikke bare for sin egen del, men også for barnas. Hun merket at frykten og bekymringene hadde fått for stor plass i livet hennes.

– Jeg skjønte at jeg måtte få hjelp for å være den mammaen jeg ønsket å være.

Gjennom et nettsøk fant hun fram til Blå Kors kompasset. For første gang begynte hun å sette ord på det hun hadde opplevd gjennom oppveksten. Sorgen, skyldfølelsen, sinnet og ansvaret hun hadde båret alene i så mange år fikk endelig plass i samtalene.

– De første gangene satt jeg egentlig bare og gråt. Det var da jeg skjønte hvor mye som satt i kroppen.

Etter hvert deltok hun også i gruppeterapi. Der møtte hun andre unge voksne som hadde opplevd mye av det samme som henne selv. Opplevelsen av å ikke være alene ble et viktig vendepunkt.

– Hele livet hadde jeg følt meg alene. Så satt det plutselig mennesker rundt bordet som skjønte akkurat hva jeg snakket om.

En av terapeutene ga henne også et bilde hun fortsatt bærer med seg. Målet var at hun skulle bli sterk som granitt. Den gangen virket det nesten umulig.

I dag kjenner hun seg igjen i beskrivelsen.

– Nå føler jeg faktisk at jeg har fått en granitt inni meg. Jeg føler meg trygg på en måte jeg aldri gjorde før.

Gjennom terapien fikk hun ikke bare hjelp til å forstå fortiden. Hun fikk også hjelp til å bygge noe nytt. Litt etter litt ble frykten mindre, og troen på seg selv sterkere.

.st0{fill:#4F2C49;}
Er du mellom 13 og 35 år og har vokst opp i et hjem med alkohol- eller andre rusproblemer? Du er ikke alene. Hos oss kan du få gratis råd, veiledning og terapi.

Vil gi barna det hun selv savnet

Terapien hjalp også Christina med å bearbeide forholdet til foreldrene sine. Hun forteller at det lenge var moren hun hadde vanskeligst for å tilgi.

Selv om det var farens alkoholbruk som preget oppveksten, opplevde hun at moren ikke grep inn da hun forsøkte å si fra om bekymringene sine.

– Jeg følte ofte at det ble feid bort, sier hun.

Gjennom årene har mye blitt bearbeidet, og hun forteller at hun har et godt forhold til begge foreldrene i dag. Samtidig merker hun at oppveksten fortsatt setter spor.

– Jeg liker egentlig ikke å være hjemme der. Minnene sitter fortsatt litt i veggene.

Likevel er hverdagen en helt annen i dag enn den var før. Frykten styrer ikke lenger livet slik den en gang gjorde. Hun har et godt familieliv, nære relasjoner og en langt større trygghet i seg selv. Samtidig ser hun tydeligere hva hun selv manglet som barn, og hva hun ønsker å gi videre til sine egne barn.

– Det er veldig viktig for meg å være en trygg og stabil mamma. Barna mine skal få vise alle slags følelser.

En kvinne og et lite barn sitter sammen ved et kjøkkenbord, sett bakfra.

Erfaringene fra oppveksten har også gjort henne ekstra oppmerksom på barn og unge som strever. I dag vet hun hvor mye et spørsmål fra en trygg voksen kan bety. Hun husker fortsatt tegningen hun leverte til læreren, og hvordan hun ventet på at noen skulle spørre hva som hadde skjedd.

– Hvis man får et hint, så må man ta det på alvor. Ikke gi opp hvis barnet sier nei første gangen. Fortsett å bry deg.

For Christina ble hjelpen fra Blå Kors kompasset et vendepunkt, ikke bare for henne selv, men også for familien rundt henne.

– Blå Kors kompasset har forandret livet mitt. Ikke bare mitt liv, men også livet til barna mine og mannen min. Det har betydd alt.

Der hun en gang brukte barndommen på å passe på pappa, er det nå barna som står i sentrum. Det er dem hun tenker på når hun snakker om fremtiden, og det er for dem hun er aller mest takknemlig for at hun til slutt fikk hjelpen hun trengte.

Vil du bidra?

Blå Kors er en ideell organisasjon som jobber for å gi barn og familier en tryggere hverdag – og vi trenger flere med på laget.

Del dette