Elleville elevturer

I dette reisebrevet fra Blå Kors videregående skole Øvrebø deler lærer Engrebret Grøthe erfaringer fra villmarksturer med elever – om fellesskap, utfordringer og alt det som skjer når man tar skolehverdagen ut i naturen.

I en god del år nå har jeg vært med på å arrangere villmarksturer på den videregående skolen jeg jobber på: Blå Kors videregående skole Øvrebø. Dette er en skole med ulike yrkesfaglige studieretninger. Skolen vår tilbyr tett oppfølging og små klasser, derfor har vi mange elever som har strevd med å få gjennomført all teorien som må til i dagens skole. Samtidig er det en lett sammensatt elevgjeng, som på mange måter speiler mye av det som rører seg blant den oppvoksende generasjon. Det er mye liv og røre i skolehverdagen, og ikke en dag er lik. Det er noe dynamisk med det å være med så mange unge på ett sted. Samtidig er det jo slik at trangen til å ha nesa langt ned i mobilen gjelder på vår skole også. Så nå har vi, som stadig flere andre videregående skoler, begynt med å låse telefonene inn i skap når skoledagen begynner.

Turer ute i naturen er en gylden mulighet til å komme seg vekk fra alt det som binder på den digitale fronten og andre fronter. Men vi tvinger ingen til å bli med ut. Det er ingen idrettslinje de har begynt på hos oss. Likevel blir det som regel hvert år med en god gjeng ut i den frie natur. Enten light-varianten, som er en reise til Rjukan og bestigning av Gaustatoppen. Eller så tilbyr vi den litt mer krevende villmarksturen, som består av en ganske lang tur inn til den flotte DNT-hytta Bossbu i Setesdalsheiene. Denne hytta og mesteparten av veien inn er uten mobildekning.

Min helt unike kollega Kristine skal ha mye av æren for at skoleturene glir «smooth», som hun ville ha sagt det. Hun er ei ganske så dedikert turgeit som brenner for friluftsliv, jakt og trening. Med sin bakgrunn fra Åseral og de indre bygder i Agder, har hun rimelig god oversikt over hvor mange jegere som i september eventuelt skulle befinne seg på eller rundt Bossbu.  Som regel har vi hytta ganske for oss selv. Og godt er det, når hormonene hos ungdommene spretter rundt som verst. I kjærlighet til de flotte elevene, som vi jo jobber for og med, følger det nå et lite referat av en og annen episode fra disse turene.

Som den gangen noen av de aller sprekeste guttene gikk i forveien innover de 15 kilometerne mot Bossbu. Vel framme begynte de å steke seg noen egg og litt flesk de fant på kjøkkenet. De følte seg riktig så hjemme i den lille bua, selv om de likevel stusset litt når det var så få senger der. Problemet var bare det at de hadde bommet på riktig hytte og gått inn på ei privat jaktbu et par kilometer før.

–Vi syns jo det var litt rart at det lå så mange private ting rundt om der, sa de etterpå.

Så før jegerne kom tilbake, hadde guttene ant lunta og luntet videre til riktig hytte.

Litt herdet må en være for å være med som leder. Da noen engang vi var på DNT-hytta Gaukhei foreslo litt bading i sjøen rett ved som aktivitet på kvelden, var det et par stykker som tok litt av, kan man si. Eller kanskje vi kunne sagt: tok litt for mye av. I hvert fall synes de det var veldig gøy å se reaksjonene til oss andre når de svinset rundt i bare nettoen. Enda godt at det var blitt litt mørkt på kvelden, og at det er såpass mange år siden at ingen hadde med gode nok kameraer til å filme.

Eller da en av gutta, også litt for gøy, bestemte seg for å gå med crocs på villmarksturen. Kanskje ikke fottøyet som er best for opp og nedstigninger i sleipe og gjørmete fjellstier. Det ble mange sklitaklinger underveis. Men med ungdommelig mot så går det meste. Så må det legges til at akkurat det året gikk turen til Lakkenstua, som er en kortere tur enn den vanlige.

Fisking står høyt i kurs når vi er inne på heia og er omgitt av brukbare muligheter for å dra i land noen ørreter. Det er ubetalelig å se gleden hos de elevene som aldri før har prøvd seg på fisking, men som drar i land sin aller første fisk i livet. Da får det heller være at det blir noen runder med å hjelpe til med binding av virvler når krokene setter seg fast i bunn, eller at det må ordnes opp i flokete fiskesnører.

Det er sannelig ikke alltid at man trenger fiskestang for å få tak i fisk. Turen sist høst var av det våtest tenkelige slaget, med kraftig regn og elver som gikk så høye at kryssingen ble en real utfordring. Stiene ble til bekker, og alle var våte fra topp til tå. Men ingen klaging her, nei! Det ble mye latter og humor da ei av jentene klarte det kunststykket å fange en ørret med bare hendene langs den bekkestien vi gikk i.

Ellers er det ikke måte på hva elevene tar med seg på tur. En six-pack med energidrikke eller bæreposer med potetgull og godteri havner fort i sekken framfor et ekstra skift med rent tøy.  Skotøyet er ofte så som så, og godlukten på tørkerommet kan bli så stram at lufta nesten selvantenner.

Alle elevene skal inn, men ikke alle går like fort. Tolv timer etter at vi reiste fra skolen på morgenen sist høst, går jeg i halvmørket innover fjellet sammen med en av elevene, og vi er ennå ikke kommet fram. Vi er de siste to, de andre har gått fra oss. Tåka henger nedover fjelltoppene, og regnet siler fortsatt ned. Fremdeles kan vi skimte litt terreng rundt oss. Alt på oss er klissvått, og sekken tynger stadig mer. Eleven går i ca. 1 km i timen eller snaut det.

Jeg kjenner på litt sure tanker, a la: nå er nok alle de andre kommet fram på hytta for sikkert en time siden, og sitter inne i varmen og koser seg. Hva er vitsen med å gå innover i dette uværet, egentlig? Og hvorfor er det alltid jeg som går sammen med de som kommer sist inn?

Vi prater litt sammen han og jeg, og jeg tenker at det kan være lurt for å motivere til kanskje å gå bittelitt raskere. Han forteller litt om hvorfor han ikke kan det. At han har en medfødt feil med føttene.

– Men det er ikke noe vits i å klage, for det hjelper jo ingenting, fortsetter han.

 For noen imponerende holdninger. Jeg skjemmes over at jeg tenkte sånne klagetanker for litt siden. Her er det læreren som må lære en lekse av eleven.

Der inne på hytta har vi det bra på tross av at det regner stort sett mesteparten av de tre dagene vi er på farten. Alle 16 i gruppa blir ristet godt sammen i et flott fellesskap. Vi fisker, går på tur, slapper av, spiser sammen, leker og har konkurranser. Stemningen er god, og det virker som om alle trives med hverandre. Mange får ikke nok av det våte elementet og bader likegodt i Bossbuvannet.

På vei tilbake går jeg sammen med en annen kar en stund på tomannshånd. Han er av typen som snakker ganske mye, og forteller om familien sin, og hvorfor han er med på denne turen.

– Det fine her er at vi slipper å velge underveis. Her må vi bare gå. Ingen andre alternativer finnes. Og så smaker maten så sykt bra når man er ordentlig sliten. Jeg syns synd på de som ikke får oppleve dette her!

Dette er jo som honning i ørene for en frilufts-entusiast. Elevene får virkelig noe ut av dette. Håpet er at den oppvoksende generasjon kan oppleve at alt håp er der ute i det fri. Det ville være synd om ikke flest mulig ungdommer får kjenne på elementene der ute, og verdien av å bli ordentlig fysisk sliten. Nærheten til naturen er en ganske så nødvendig forutsetning for at den neste generasjonen ser poenget med vern av den, og vil ha lyst til å ta vare på den i framtiden.