Filmen «Stargate – en julefortelling» handler om håp, mot og medmenneskelighet. Den viser både det som gjør julen varm og fin – og det som kan være vanskelig. Blå Kors kompasset har bidratt til manusutviklingen, og håper filmen kan gjøre det lettere for unge å søke hjelp når rus preger hverdagen hjemme.
En historie om kjærlighet og avhengighet
Den populære boken til Ingvild H. Rishøi er nå blitt til film med samme tittel. Historien følger søstrene Ronja og Melissa, som vokser opp på Tøyen med en far som har et problematisk forhold til alkohol. Forfatter Rishøi beskriver «Stargate» som en fortelling om kjærlighet og avhengighet.
– Den handler både om kjærligheten mellom mennesker og kjærligheten til rus. Det er ingen romantisk kjærlighet i klassisk forstand; det handler om søsken, foreldre og vennskap. Og om hvor vanskelig det er når noen du er glad i har det dårlig, forteller Rishøi.
Hun legger til at barn i stor grad blir påvirket av sine foreldre, særlig når en av dem har det vanskelig.
– Noen sier at som foreldre har man det aldri bedre enn det barnet som har det dårligst. Jeg tenker at det gjelder omvendt også – at barn ikke har det bedre enn den av foreldrene sine som har det dårligst
sier Rishøi.
Tematikk fra virkeligheten
Hege Hauff Hvattum i produksjonsselskapet bak filmen Motlys forteller at motivasjonen for å lage filmen var stor, nettopp på grunn av tematikken.
– Jeg ville gi barn en julefilm som tar dem på alvor. En film som er varm, men ikke redd for det vanskelige. Vi må tåle å innse at jula ikke bare er kos, forteller Hvattum.
Hun understreker også at karakterene finnes i større grad enn mange tror.
– Da vi begynte med dette, viste tallene at rundt 90 000 barn under 18 år vokser opp slik som Ronja og Melissa. Det tilsvarer 2–3 i hver skoleklasse, forklarer Hvattum.
Avdelingsleder i Blå Kors kompasset Oslo, Ailin Strømsholm, bekrefter at tematikken gjenspeiler mange menneskers virkelighet.
– Alkohol er så vanlig i samfunnet at dette angår oss alle. Alle kjenner noen – en nabo, en onkel, en venns forelder
sier Strømsholm
Blå Kors kompasset er et lavterskeltilbud for unge som har vokst opp med alkohol- eller andre rusproblemer i familien. Strømsholm forteller at det som regel er venteliste i Osloavdelingen, noe som viser hvor stort behovet er.
– Vi har fem avdelinger og et digitalt tilbud, og når rundt 1 000–1 500 unge hvert år på landsbasis, sier Strømsholm.
Når film og fag går hånd i hånd
I forbindelse med filmen kontaktet Motlys Blå Kors kompasset.
– Filmskaperne ønsket faglige innspill, og vi foreslo å involvere brukerrådet vårt i tillegg til terapeuter, sier Strømsholm.
Brukerrådet – en gruppe unge med egen erfaring fra å vokse opp i familier med rusproblemer – fikk lese manus og gi direkte tilbakemeldinger til regissør og produsent. Produsent Hvattum opplevde samarbeidet som svært verdifullt.
– Brukerrådet består jo av ekte Ronjaer og Melissaer. Derfor er tilbakemeldingene deres utrolig viktige, sier Hvattum.
Konkrete tilbakemeldinger som formet filmen
En tydelig tilbakemelding fra brukerrådet var å understreke dobbeltheten i den rusavhengige faren.
– Vi ønsket at filmen skulle unngå å karikere rollene. Faren måtte framstå som et helt og sammensatt menneske – en som både er glad i barna sine og samtidig fanget av et rusproblem. Det er nettopp det som gjør det komplisert å være i relasjon til noen med et alkohol- og rusproblem, forklarer Strømsholm.
Hvattum bekrefter at de tok til seg denne tilbakemeldingen, også i rollebesetningen.
– Vi valgte en skuespiller med varme og snille trekk som far – ikke en «rufsete alkoholiker» du avkoder på fem sekunder. Publikum skal lure litt i starten, og så forstå. Blå Kors bekreftet at dette var riktig, fordi mange som virker helt vanlige ved første øyekast kan ha et rusproblem, forteller Hvattum.
Brukerrådet var også tydelig i ønsket om at farens utvikling skulle speile den ofte brutale virkeligheten.
– En av de viktigste tilbakemeldingene fra kompasset var: faren kan ikke slutte å drikke i filmen. En klassisk happy ending ville ikke vært sann for mange. Derfor visste vi fra start at vi ikke kunne lage en Disney-slutt
sier Hvattum.
Hverdagsheltene
En sentral rolle i filmen er søstrenes nabo, Aronsen – en karakter som forsøker å hjelpe når han ser at faren ikke alltid klarer å være der for dem.
– Historien om naboen Aronsen viser hvor viktig medmenneskelighet er. Noen ganger er den gode naboen starten på endring. Og hvem vil ikke være en Aronsen? Hans varme og kloke karakter er en oppfordring til alle oss voksne, sier Strømsholm.
Rishøi peker på at vi alle har et ansvar for hverandre. Hun mener at velferdsstaten er viktig og fungerer, men at den kan ikke erstatte den nærheten og omsorgen som bare mennesker kan gi hverandre.
– Det ene utelukker ikke det andre: barnevernet kan hjelpe, helsesykepleiere kan hjelpe, men barn vil ofte aller helst ha hjelp og kjærlighet fra folk de kjenner fra før. Noen ganger føler man som voksen at «her burde jeg gjort noe» – og da tror jeg det som regel er riktig, sier Rishøi.
Hvattum er enig i viktigheten av å være der for hverandre.
– Mange tenker «jeg ringer systemet» – og det er godt ment, men ikke alltid nok. Filmen viser at det finnes umiddelbar godhet i å spørre og være der, uten å trekke seg ved første avvisning, sier Hvattum.
Senke terskelen for hjelp
Rishøi håper først og fremst at folk sitter igjen med en god filmopplevelse – uten at det oppleves som en opplysningsfilm.
– Men hvis noen blir mer som den hjelpsomme naboen i filmen, er jo det selvfølgelig en kjempefin bonus, sier Rishøi med glimt i øyet.
Filmen har allerede skapt engasjement hos publikum, forteller produsent Hvattum.
– Vi har vist filmen for ulike grupper, blant annet for tiåringer i Italia. De ropte til lerretet, lo og stilte strenge spørsmål etterpå. Flere spurte om det ukjente telefonnummeret som dukker opp i rulleteksten – Blå Kors kompasset sitt nummer, sier Hvattum.
Strømsholm håper filmen kan gjøre det lettere å snakke om det som er vanskelig og minne oss om at alle kan bety en forskjell for barn og unge.
– Hvis filmen kan bidra til å bryte stillheten og senke terskelen for å søke hjelp, har den gjort en stor forskjell, sier Strømsholm.