Sunniva Gylver: Mange barndommer er mer enn det du ser

I 30 år har Sunniva Gylver lyttet til mennesker som bærer på skam, hemmeligheter og vonde erfaringer fra oppveksten. Hun har erfart hvor mange som kjenner seg igjen, når hun selv har delt.

Da Oslo-biskopen fortalte offentlig om oppveksten sin med en mor som slet med alkohol- og pillemisbruk, begynte meldingene å komme.

Fra mennesker hun kjente. Fra mennesker hun ikke kjente. Fra mennesker med historier hun aldri hadde hørt før.

– Jeg har blitt litt overrasket over folk som har fortalt ting jeg ikke ante at de hadde i familien. Det har bekreftet for meg hvor usynlig dette ofte er, sier Gylver.

I 30 år har hun som prest og sjelesørger møtt mennesker som bærer på skam, hemmeligheter og smertefulle erfaringer fra oppveksten. Først nå har hun fortalt denne delen av sin egen historie offentlig.

– Jeg har hatt flere som har sittet i sjelesorg og sagt: «Jeg skulle nesten ønske de hadde slått meg. Da kunne jeg forklart hvorfor det gjorde så vondt.»

Hun understreker at det ikke handler om å bagatellisere fysisk vold.

– Men det betyr at vi også må anerkjenne konsekvensene og sporene av det som ikke alltid synes utenfra.

Historier med både lys og skygger

Gylver har tidligere fortalt at barndommen rommet både kjærlighet og uro. Familien var aktiv, engasjert og hadde et åpent hjem. Samtidig var morens rusmisbruk en hemmelighet få visste om.

For henne er det viktig å få frem nettopp dette: At mange historier er sammensatte.

– Vi må ha nyanserte historier. Man kan ha med seg både mye godt og mye smerte i forhold til en forelder eller en familiesituasjon, sier hun.

Hun tror mange som vokser opp med rus i familien, særlig der det ikke er vold eller tydelige dramatiske hendelser, kan streve med å forstå sine egne reaksjoner.

Var det egentlig så alvorlig? Har jeg rett til å ha det vondt? Hvorfor preger dette meg fortsatt?

– Mange lever gode liv til tross for vanskelige erfaringer i oppveksten. Men det betyr ikke at erfaringene forsvinner, sier hun.

For Gylver har uforutsigbarheten vært et av de tydeligste sporene hun har tatt med seg fra barndommen.

– Jeg tåler mindre uforutsigbarhet fra folk. Jeg blir mer utrygg. Min trygghet er en tilkjempet trygghet. Jeg er ganske robust og trygg, men det har kostet meg mye. Og jeg har vært heldig som også har hatt noen stabile voksne i nærheten hele veien. Takk til alle voksne som er det for noen.

– Barn merker når voksne forandrer seg

I barndommen visste hun aldri helt hva som ventet hjemme.

– Når du aldri vet hva som venter deg når du kommer hjem, eller om årets julaften, 17. mai eller bursdagen blir ødelagt, så er du hele tiden i beredskap.

Hun beskriver hvordan barn merker små endringer hos voksne. Et litt sløret blikk. En litt annen stemme. En fjernhet. En stemning som plutselig skifter.

– Veldig mange barn merker når de voksne endrer seg. Det kan gjøre dem utrygge. Men det er også vanskelig å snakke om, fordi det kan være vanskelig å ha språk for det når man er liten, forklarer hun.

For Gylver handlet det også om et stadig rollebytte.

– Mor var klok, varm, nærværende, og virkelig en omsorgsfull og engasjert mor for sine barn når hun var nykter. Men når hun var påvirket, måtte vi passe på henne.

– Jeg måtte stadig veksle mellom å være barn og å være mor for min egen mor. Det var krevende.

Som voksen ser hun tydeligere hvor urettferdig det var.

– Barn skal ikke måtte bære det ansvaret.

Responsen etterpå

De siste mange årene hadde både Sunniva og søsteren et svært nært forhold til moren. Det ble enda nærere etter at hun som 80-åring for første gang erkjente misbruket overfor døtrene, og ba dem om tilgivelse.

Sånt krever stort mot og det motet fant moren i en sterk erfaring av Guds nåde, forteller Sunniva. Flere ganger før moren døde i januar, hadde Gylver snakket med henne om at hun en dag ønsket å fortelle historien. Likevel har det kostet å dele noe som også berører andre.

– Det skal koste i den forstand at det berører andre mennesker rundt mor som ikke nødvendigvis har valgt dette, sier hun.

Samtidig har responsen bekreftet for henne at det var riktig å fortelle.

– Mange, både kjente og ukjente, har fortalt hvor viktig det har vært for å kunne ta viktige samtaler i egen familie eller vennekrets.

Det er nettopp det hun håper historien kan bidra til.

– Når jeg forteller min historie, håper jeg at den kan hjelpe andre med å sette ord på erfaringer de kanskje har båret alene lenge. Og gi den som har sviktet, mot og inspirasjon til nødvendige oppgjør.

– Vi må bry oss

Hvis Gylver kunne sagt noe til seg selv som barn, ville hun gitt den unge Sunniva en klapp på skulderen. Hun forsøkte flere ganger å konfrontere moren med rusproblemet med håp om at hun skulle innrømme det.

– Jeg ville sagt: Fortsett å være modig. Jeg tror det hadde vært bra både for henne og for oss andre om hun hadde kunnet gjøre det tidligere. Men sånn ble det ikke, forteller hun.

Når hun i dag tenker på barn som vokser opp med rus eller andre utfordringer i familien, er hun opptatt av de voksne rundt.

– Vi som voksne må bry oss. Vi må tørre å se og spørre.

Hun mener mange barn trenger mennesker utenfor familien som våger å være til stede. En nabo, en lærer, en trener, en prest eller en annen trygg voksen.

– Jeg var heldig og hadde en far og et par andre voksne rundt meg som jeg etter hvert kunne snakke med om dette.

Når alkoholen blir usynlig

Hvorfor er det fortsatt så vanskelig å snakke om rus i familien? Gylver sier det er fordi den som ruser seg, nok ofte kjenner på stor skam, og fornekter det. Det blir fort et tema som er tabu. Og barn er ofte veldig lojale.

Gylver tror også noe av svaret ligger i alkoholens sterke posisjon i norsk kultur.

– Alkohol forbindes ofte med hygge, fellesskap og det å være folkelig. Det kan gjøre det vanskeligere å problematisere drikking, sier hun.

Hun mener mange fortsatt føler at de må forklare seg dersom de takker nei til alkohol.

– Fortsatt opplever jeg at mange føler de må ha en grunn. De må unnskylde seg.

Samtidig er det ofte vanskelig å vite hvor grensen går.

– Mange tenker kanskje at dette ikke er så alvorlig. At den som drikker bare blir litt mer jovial, litt mer pratsom eller litt fjern, sier hun.

Men min erfaring er at barn merker det, understreker Gylver.

– De merker når voksne ikke er helt til stede.

Tro, skam og nåde

Som prest og nå biskop har Gylver også reflektert mye over rus, skam og taushet i kristne miljøer.

Hun tror rus kan være ekstra tabubelagt i enkelte religiøse sammenhenger.

– Jeg har en mistanke om det, ja.

Én grunn kan være at kirken historisk har vært sterkt alkoholkritisk.

– Mange kristne miljøer har derfor nesten hatt behov for å vise: Vi er ikke trange, fordomsfulle og moraliserende. Da kan det å ha en flaske på bordet bli en måte å vise at man er folkelige og åpne på, forklarer Gylver.

Samtidig kan fasaden bli ekstra viktig i enkelte miljøer.

– Det er nesten et paradoks. Vi tilhører jo en tro som bygger på nåde, og som forteller at ingen av oss er perfekte. Likevel opplever noen at det kan være vanskelig å være åpen om det som er sårt eller vanskelig, sier hun.

Gylver understreker at tro kan være både en ressurs og en belastning, avhengig av hvordan den blir formidlet og levd ut.

– På sitt beste kan tro gi fellesskap, trygghet, mening og et robust håp. Den kan gi språk for at mennesker ikke er perfekte, og at det alltid finnes nye muligheter.

– Men hvis du er vokst opp med en religion som sier at du kan tro deg frisk, lykkelig og vellykket, og at det som er vondt er Guds straff for noe galt du har gjort eller skyldes at du tror for lite eller feil. Da bidrar det bare til mer skam, selvforakt, ensomhet og isolasjon, sier hun.

Derfor mener hun kirken må snakke mer ærlig om det som er vanskelig.

– Vi må starte med kjærligheten og nåden. Mange som står i vanskelige situasjoner trenger ikke flere pekefingre. De trenger å høre at de er elsket og respektert som de er. Det trenger vi alle.

En historie om håp

Gylver omtaler sin egen historie som en håpsfortelling.

– Det at mor våget å erkjenne misbruket og be om tilgivelse, gjorde at vi kunne slippe å holde ting hemmelig, og at vi kunne snakke om alt de siste årene. Det var en stor gave.

Hun vet at ikke alle får en slik forsoning.

– Noen får aldri den samtalen. Noen får aldri en unnskyldning.

Likevel tror hun det finnes måter å legge fra seg noe av det vonde på. For noen kan det skje i samtale med en prest, diakon, terapeut eller et annet menneske de stoler på. For andre kan det handle om å skrive et brev, tenne et lys eller finne andre måter å legge fra seg det man har båret på. Det gjelder også den som har sviktet et barn eller noen andre.

– Det er aldri for sent å søke oppgjør og reparasjon, søke tilgivelse eller finne nye veier videre.

– Mindre skam. Mer åpenhet.

Når hun skal oppsummere hva hun håper mennesker som kjenner seg igjen i historien hennes sitter igjen med, kommer svaret tydelig.

– Mindre skam. Mer åpenhet. Mot til å ta de nødvendige oppgjørene. Og en bevissthet om hvor viktig det er å møte slike oppgjør med nåde og nye muligheter.

Hun håper også flere vil se barna som lever med uro, hemmeligheter og ansvar de aldri skulle hatt.

For historiene som ikke ser dramatiske ut utenfra, kan likevel sette dype spor.

– Jeg håper min historie kan gi mot til andre.

– Så håper jeg virkelig at flere lar seg inspirere av den modige moren min, som viste at det aldri er for sent å snakke sant, be om tilgivelse og begynne på nytt.