Pride forbindes ofte med synlighet, feiring og kampen for rettigheter. For mange handler det om å få være den man er, å kunne gå i tog uten frykt og å bli møtt med respekt. For oss i Blå Kors er Pride også en anledning til å stille et mer grunnleggende spørsmål: Oppleves det som trygt å be om hjelp?
I møte med rusavhengighet, psykiske utfordringer og utenforskap ser vi gang på gang at trygghet er en forutsetning for all hjelp. Ikke trygghet i form av ordninger og vedtak, men trygghet i møtet med et annet menneske. Følelsen av å bli sett, trodd og respektert. Uten den blir hjelpen vanskelig å ta imot – uansett hvor god den i utgangspunktet er.
Når mennesker er usikre på hvordan de vil bli møtt, blir terskelen for å søke hjelp høyere. For noen handler det om tidligere erfaringer med å ikke bli tatt på alvor. For andre om frykten for å bli redusert til én side av seg selv.
For mange skeive er denne usikkerheten gjenkjennelig – også i møte med hjelpeapparatet. Flere forteller om en opplevelse av å måtte forklare, forsvare eller skjule hvem de er. Om å være usikre på om identiteten deres blir møtt med forståelse eller med stillhet, skepsis eller uuttalte fordommer.
Denne usikkerheten kan være nok til at man lar være å ta kontakt. Ikke fordi behovet for hjelp ikke er stort, men fordi risikoen ved å be om hjelp oppleves enda større.
Samtidig vet vi at skeive er overrepresentert i statistikker knyttet til psykisk uhelse og rusutfordringer. Det handler ikke om identitet i seg selv, men om levekår, minoritetsstress og erfaringer med utenforskap over tid. For noen blir rus et forsøk på å dempe skam, uro eller ensomhet. For andre blir det en måte å passe inn på, eller holde vanskelige følelser på avstand.
Da blir møtet avgjørende.
I Blå Kors ser vi hvor mye som står og faller på det første møtet. Ett blikk, én kommentar eller ett feilplassert spørsmål kan avgjøre om mennesker tør å komme tilbake – eller trekker seg vekk for godt. På samme måte kan et møte preget av åpenhet og respekt senke skuldrene nok til at hjelpen faktisk blir tatt imot.
Trygghet er derfor ikke et tillegg til behandlingen. Det er en del av den.
Pride minner oss om at hjelp aldri er nøytral. Den er alltid formet av holdninger, språk og forventninger. Av hvem vi ser for oss når vi tenker «bruker», «klient» eller «pasient». Og av hvem som faktisk kjenner seg velkommen når døren står åpen.
Derfor er Pride også en påminnelse for oss som jobber med hjelp og støtte. Om å stille oss selv noen grunnleggende og nødvendige spørsmål:
Hvem er våre tjenester utformet for? Hvem kjenner seg igjen i språket vi bruker? Og hvem faller lett utenfor – uten at det nødvendigvis er tilsiktet?
Vårt samfunnsoppdrag er å jobbe for rusfrihet i samfunnet, og å bistå alle mennesker med rusrelaterte problemer og omsorgsbehov. Det forplikter oss til å arbeide kontinuerlig for at hjelpen faktisk oppleves tilgjengelig for alle.
Et mer inkluderende samfunn skapes ikke bare gjennom rettigheter, symboler og markeringer. Det skapes i konkrete møter mellom mennesker – i samtaler, på kontorer, i behandlingsrom og i lavterskeltilbud. Det er der det avgjøres om noen føler seg verdige hjelp, eller ikke.
Hvis Pride skal bety noe utover fest og farger, må det også få konsekvenser for hvordan mennesker i sårbare livssituasjoner blir møtt. For hvilke rom vi skaper, og hvem disse rommene faktisk er trygge for.
Å gjøre det trygt å be om hjelp er ikke et sideprosjekt i arbeidet for et inkluderende samfunn. Det er en forutsetning – også etter at regnbueflagget er tatt ned.
Trine Stensen, generalsektretær
