Barndomsminnene som druknet i alkohol

To voksne og barn som sitter rundt et bord i julen. mange flasker på bordet
Det ble alkohol og fester istedenfor hyggelige kvelder sammen med Liv. Foto: Privat

Liv elsket foreldrene sine. Hun elsket det som var fint; å reise på gratiskonsert i parken, spise is på hjørnet og sykkelturer, men alt ble raskt skyggelagt av det som skulle ødelegge de fine minnene.

– Det var veldig koselig å være ute i parken med foreldrene mine, helt til klokka bikka åtte og de hadde drukket for mye. Da var det ikke noe hyggelig lenger.

Fram til Liv var 8 år bodde hun i Danmark med sin mor og far. Hun forteller om en barndom der begge foreldrene drakk mye og ofte, og om et system som sviktet henne.

Ble ikke hentet i barnehagen

– Når moren til et barn aldri kommer og henter i barnehagen, så synes jeg det burde ha blinket noen røde varsellamper hos de barnehageansatte. Det er godt mulig de forsøkte å gjøre noe med det, men jeg merket aldri noe til den hjelpen, forteller Liv.

I dag bor 28-åringen i Oslo sammen med forloveden, og forsøker leve et godt og stabilt liv.

– Stabiliteten jeg ikke hadde som barn har jeg vært opptatt av å få i voksen alder. Jeg setter stor pris på de små tingene i hverdagen, som gjør at jeg føler meg trygg. For rutiner var det få av i oppveksten, sier hun.

Voksen jente med langt hår og orange genser
– Hver gang jeg våknet av mareritt om natten drømte jeg alltid om at jeg kunne komme løpende ned og få trøst av mamma, men når jeg våknet var festen allerede i gang.

– Det var en uforutsigbar oppvekst å ha min mor som mamma. På grunn av psykiske utfordringer, i kombinasjon med alkohol, opplevde jeg henne som veldig dramatisk. Hun kunne bli veldig sint og veldig oppgitt, helt plutselig. Det ble jeg sliten av.

Hun har sterke minner om å våkne om natten av mareritt og ønske trøst av en mor, som ikke var tilstede.

– Hver gang jeg våknet av mareritt om natten drømte jeg alltid om at jeg kunne komme løpende ned og få trøst av mamma, men da jeg våknet var festen allerede i gang hjemme. Jeg kunne høre at de voksne festet og drakk nede i underetasjen. Jeg lærte å klare meg selv, sier hun.

Er du mellom 13 og 35 år og har vokst opp i et hjem med alkohol- eller andre rusproblemer? Du er ikke alene. Hos oss kan du få gratis råd, veiledning og terapi.

Livbøyen

Til tross for et turbulent liv med foreldrene, som nå begge har gått bort, opplevde Liv å ha en livbøye av voksne som kunne hjelpe henne med å holde hodet over vann, og få hverdagen til å gå rundt.

– Jeg priser meg lykkelig over at mamma og pappa hadde et nettverk av venner som stilte opp da foreldrene mine var for fulle eller for syke.

– Selv om de var fulle på natten og ikke kunne smøre matpakke, var det alltid en eller annen som kunne komme og ordne mat til meg eller hente meg i barnehagen. Det gjorde jo at livet på et vis kunne gå rundt, for oss alle.

Hun legger ikke skjul på at dette gjorde at problemene ikke ble tatt på alvor.

– Problemene ble aldri løst, de ble bare dekket over av at andre leverte og hentet meg, og sørget for at jeg hadde rene klær dagen etter. Dette var overfladiske ting som ikke gjorde noe med selve roten til problemet, nemlig at foreldrene mine slet og at jeg trengte hjelp, sier hun.

Du kan bidra til at flere unge som Liv kan få nødvendig støtte og hjelp

Å være sisteprioritet

Noe av det vondeste med en barndom med foreldre som drikker for mye alkohol, forteller Liv om følelsen av å bli satt til side og alltid være sisteprioritet.

– Jeg visste at de valgte alkoholen over meg, og festene over de hyggelige kveldene vi kunne hatt sammen. Hvis vi fant på noe ekstra hyggelig var det bare for at det skulle se fint ut fra utsiden, for eksempel om vi hadde besøk av venner, der det var andre barn involvert, sier hun.

Dersom hun hadde venninner på besøk kunne foreldrene orke å dra i parken eller på tivoli, for å framstå som en normal familie, Liv forstod at dette alltid handlet om de andre barna og ikke henne.

– Jeg visste at de aldri ville gjøre noe sånt for bare min skyld. Derfor følte jeg at jeg alltid levde på andres premisser, at ingen lyttet til meg. Noen ganger følte jeg meg bare som en veskehund, som bare satt der helt stille, uten å ha noe jeg skulle ha sagt.

Julen 1999

Da hun var fylte 8 år skulle livet ta en ny og viktig vending. Faren hadde gått bort til kreftsykdom, og mamma’n hadde mange kjærester etter ham – alle med like store alkoholproblemer.

– Jeg har blitt fortalt at rundt jul- og nyttår i 2000 hadde mamma planer om å forlate den nye kjæresten sin, men det skjedde aldri. Kanskje var det morsinstinktet som kicket inn, for da hadde hun henvendt seg til min tante og luftet tanken om at kanskje det var best at jeg flyttet til dem.

Så gikk månedene. Liv hørte ingenting på lenge før det plutselig kom en beskjed i takt med vårsola.

– Det var så absurd, for jeg fikk vite at jeg skulle flytte en uke i forveien. Og for meg var det vanskelig å forstå hvor kort en uke var; på den tiden skulle jeg rekke å ta farvel med vennene mine på skolen og innstille meg på et helt nytt liv.

– Selv om det var godt at det skulle skje, så husker jeg det som noe som ble vanskelig. Grunnen var at det var så mye hemmelighetshold, sier hun.

Ingen lærere på skolen eller elever hadde snakket åpent om hvordan Liv hadde det hjemme – derfor var det heller ingen som forsto hvorfor hun plutselig måtte reise. Det bare ble sånn.

– Det føltes faktisk litt kleint. Jeg følte meg som den rare som bare måtte reise, uten at noen fikk vite hvorfor. Det føltes som en belastning, helt til jeg kom til Norge og fikk det bedre, sier hun.

Alle trenger å bli sett og hørt

Da Liv flyttet inn til tante og onkel i Norge opplevde hun for første gang å bli sett. Hun var over seg av forbauselse og glede over små ting, som andre tar for gitt.

– Jeg husker godt en situasjon der tanten min ble sint på meg fordi vi hadde en krangel, og hun hevet stemmen mot meg. Etter at hun hadde hevet stemmen kom hun bort til meg og beklaget seg.

«Unnskyld, jeg mente ikke å heve stemmen, det var dumt», sa hun. Jeg ble forbauset over at noen kunne ta seg tid til å si unnskyld til meg – det å bli sett på den måten betydde mye.

Hun opplevde en tilnærmet normal hverdag med søsken og familieliv, og møtte etter hvert sin nåværende forlovede og samboer.

Liv har vært i terapi hos Blå Kors Kompasset, og hadde aldri kommet dit hun er i dag om hun ikke hadde fått hjelp. I sommer gikk moren bort. Da fikk hun god oppfølging hos Blå Kors Kompasset, for å håndtere tanker og følelser i etterkant.

Fakta om Blå Kors

Blå Kors er den største ideelle aktøren innen rus, alkohol og avhengighet i Norge. I Blå Kors jobber vi med forebyggende tiltak, spesielt rettet mot barn og unge, samt behandling og oppfølging etter behandling.

Rus er en av våre største samfunnsutfordringer og Blå Kors har i over hundre år gjort en viktig innsats i Norge for å hjelpe personer som er direkte eller indirekte rammet.

Voksen jente i orange genser
– Jeg var heldig som hadde en familie som kunne hente meg og ta meg ut av marerittet, for å gjøre det bedre for meg. Langt fra alle har den muligheten, sier Liv.

– Alle trenger å bli sett og hørt. Hele barndommen min var på andre menneskers premisser. Så da jeg flyttet til min tante i Norge og opplevde for første gang ekte kjærlighet, som ikke var tilslørt av alkohol, var jeg over meg av glede for at jeg kunne ha et normalt liv.

Liv mener at hjelpen burde kommet mye før.

– Jeg var heldig som hadde en familie som kunne hente meg og ta meg ut av marerittet, for å gjøre det bedre for meg. Langt fra alle har den muligheten. Derfor er det helt avgjørende at voksne ser og hører barn når de aner at noe ikke er slik som det skal, sier hun.

Hun understreker at det er aldri er barns ansvar å si fra når noe er vondt, men dersom man befinner seg i en slik situasjon der man opplever seg usynlig, er det viktig å forsøke si fra til en voksen man stoler på.

– Det kan være en lærer, en helsesykepleier, eller til og med en nabo. Fortell noen at du ikke har det bra og hva som skjer hjemme, selv om det kan føles vanskelig. Tør du ikke å si det med ord, skriv det på en lapp og gi den til noen du stoler på. Det viktigste er at du får sagt fra, avslutter Liv.

Senest oppdatert: 24. november 2020

Var dette nyttig?