Fra Stargate til Trettende desember

Etter den enorme responsen på Stargate – en julefortelling vender Ingvild H. Rishøi tilbake til Ronja i den nye barneboken Trettende desember, illustrert av Lisa Aisato. Sammen håper de boken kan åpne for viktige samtaler mellom barn og voksne.

Da Ingvild Rishøi skrev de første utkastene til historien om Ronja og Melissa, var planen egentlig at den skulle bli en barnebok.

Slik gikk det ikke.

Historien vokste seg større og mer kompleks, og ble til slutt fortellingen Stargate – en julefortelling. Senere kom teateroppsetninger, og i fjor fikk filmatiseringen stor oppmerksomhet og to Amanda-priser.

Nå vender Rishøi tilbake til utgangspunktet.

Sammen med illustratør Lisa Aisato gir hun ut Trettende desember, basert på Lucia-scenen fra Stargate.

– I aller første utkast var denne scenen noe av det tidligste jeg skrev. Jeg leverte det faktisk til barnebokredaksjonen på Gyldendal, fordi jeg trodde det skulle bli en barnebok.

– Så ble historien så kompleks at den ble en voksenbok i stedet. Da føltes det fint at den nå på en måte blir det jeg hadde tenkt i utgangspunktet, sier Rishøi.

Historien som åpner samtaler

Gjennom årene har Rishøi fått mange tilbakemeldinger på Stargate. Det er likevel ikke anmeldelser eller priser hun først trekker fram.

– Det jeg blir aller mest stolt av, er når folk forteller at de bruker historien til å prate om ting, sier hun.

Hun forteller om lærere som har brukt boka som inngang til vanskelige samtaler med elever.

– Det var noen lærere som fortalte meg at de kan bruke Ronja som inngang til slike samtaler. De trenger ikke snakke direkte om eleven, de kan snakke om Ronja. Da snakker de egentlig om hvordan eleven har det selv, men gjennom en annen person.

Lisa Aisato tror noe av forklaringen på den sterke responsen ligger i måten historien er fortalt på.

– Det er noe med Ingvilds språk og fortellingene hennes. Det er både noe nært og noe stort på samme tid. Den traff meg rett i hjertet da jeg leste den.

– Det må komme noen og se på når du gjør ditt beste

I Trettende desember møter vi Ronja på Luciadagen. Hun skal synge «Deilig er jorden» på skoleavslutningen, men bærer samtidig på en uro. Ronja vokser opp med en far som strever med alkoholproblemer, og hun vet aldri helt om han vil klare å stille opp når det gjelder som mest.

For Ingvild Rishøi handler scenen om noe langt større enn julefeiring.

– Jeg blir alltid veldig rørt av barn som stiller seg opp og gjør sitt aller beste. De er ikke proffe, de bare prøver, sier hun.

Lisa Aisato mener Lucia-scenen treffer noe grunnleggende ved det å være barn.

– Barn sier jo hele tiden «se på meg».  Det er noe veldig sårbart i det. Ronja stiller seg opp og gjør sitt aller beste, samtidig som hun ikke vet om det kommer noen for å se på.

Rishøi forteller at historien like gjerne handlet om en fotballkamp eller et korps.

– Det kunne vært hva som helst, egentlig. Men det handler om at noen må komme og se på når du gjør ditt beste.

Aisato tror også julen bidrar til å gjøre historien ekstra sterk.

– Det er noe med julas forventninger. Vi blir litt hudløse. Mange husker hvordan julen føltes da de selv var barn. Når man setter den stemmingen sammen med et barn som har det vanskelig, blir det veldig sterkt.

Det som ikke blir sagt

For Rishøi var nettopp denne historien særlig godt egnet som bildebok.

– Det som kjennetegner mange slike familier er at det finnes ting man ikke snakker om. I en bildebok kan vi vise alt det Ronja ikke snakker om, sier hun.

I Trettende desember blir farens alkoholproblemer aldri forklart eller omtalt direkte. I stedet er det illustrasjonene som forteller det Ronja selv ikke setter ord på.

Leseren ser blant annet faren på vei mot baren Stargate når han egentlig skulle vært et annet sted, eller liggende utslått på sofaen mens Ronja håper han skal stille opp for henne.

Nettopp derfor håper Rishøi historien kan gjøre det lettere å snakke med yngre barn om vanskelige temaer.

Aisato mener at også barnebøker må ha plass til livets mer sårbare sider.

– Barn lever jo i denne verden de også. Jeg var selv glad i bøker som tok barn på alvor. Ikke fordi alt skal være trist og vanskelig, men fordi livet rommer mer enn bare god stemning, sier hun.

Et møte mellom to kunstnerskap

For Lisa Aisato ble Trettende desember annerledes enn mye av det hun har gjort tidligere.

– Jeg er ofte glad i sterke farger og store følelsesuttrykk. Her måtte jeg holde litt mer igjen. Det var en spennende utfordring.

Både forfatteren og illustratøren var opptatt av å gi leseren rom til å kjenne følelsene selv.

– Hvis både teksten og bildene forteller akkurat det samme, blir det lite igjen for leseren å oppdage selv, sier Rishøi.

Aisato beskriver arbeidet som en balansegang mellom å vise nok og holde litt tilbake.

– Ingvild sa tidlig at vi skulle dra det litt ned. Det var en veldig spennende utfordring å finne den balansen.

De to jobbet tett gjennom hele prosessen og lot tekst og illustrasjoner utvikle seg side om side.

– Vi har sittet på gulvet og flyttet rundt på tekstbiter og bilder. Det har vært mye prøving og feiling underveis, sier Rishøi.

Resultatet er en bok der tekst og illustrasjoner utfyller hverandre.

– Hvis du bare leser teksten, leser du egentlig en annen bok enn hvis du leser teksten og illustrasjonene sammen, sier Aisato.

Gir royaltyinntektene til Blå Kors

For både Rishøi og Aisato var det viktig at Trettende desember også skulle bidra til noe utover selve leseopplevelsen.

Derfor har de valgt å donere royaltyinntektene fra boken til Blå Kors.

– Vi vet at Blå Kors gjør en viktig jobb for barn og familier. Jeg har sett det gjennom samarbeidet rundt filmen, og jeg kjenner også folk som har fått god hjelp der, sier Rishøi.

Aisato trengte ikke lang betenkningstid.

– Da Ingvild foreslo det, sa jeg ja med en gang. Jeg synes generelt det er fint å kunne gi noe tilbake. Dette føltes som en veldig riktig bok å gjøre det med.

Rishøi beskriver støtten som en måte å bidra på med de verktøyene hun selv har.

– Det eneste jeg kan er å skrive. Jeg kan ikke gjøre den jobben Blå Kors gjør med barna og familiene. Men jeg kan bidra til dem som kan det.

En historie om å bli sett

Når Rishøi skal oppsummere hva hun håper leserne sitter igjen med, vender hun tilbake til noe som ligger i kjernen av både Stargate og Trettende desember.

– Noen ganger er det du som trenger hjelp. Andre ganger er det naboen. Det er ikke den samme personen hele livet.

– Alle kan være Ronja. Alle kan være faren hennes. Og alle kan være den som hjelper dem litt.