Personlig fortelling fra Blå Kors kompasset

Dette intervjuet er hentet fra årsmeldingen til Blå Kors kompasset. Brukerrådsrepresentanten Kaisa (22) deler sine erfaringer med å vokse opp i en familie preget av rus – og hvorfor det å bli sett og spurt kan gjøre en forskjell.

«Sorry for at jeg ikke spurte»

Kaisa er 22 år. Hun har gått i terapi hos Blå Kors kompasset og er også brukerrådsrepresentant. Kaisa lot seg intervjue av Adresseavisen der hun fortalte fra en oppvekst hvor begge foreldrene var avhengige av alkohol. I november 2025 sto artikkelen på trykk med bilde av henne på førstesiden. På nyåret i 2026 sto hun også fram i KK sin nettutgave og fortalte fra sin oppvekst.

Mange brukerrådsrepresentanter er med på formidlingsoppdrag av ulike slag, men det er ikke så ofte at noen står fram med historien sin med bilde og navn i avisen.

Hva var det som fikk deg til å takke ja til et intervju med Adresseavisen?

 – Jeg hadde hørt på Stargate-boken som lydbok og ville også se spesialvisningen av filmen på kino som kompasset Trondheim arrangerte. En brukerrådsrepresentant deltok i panelsamtalen, og jeg syntes det var så tøft og modig av henne. Jeg hadde egentlig ikke trodd at hun kunne tørre noe sånt. Det og filmen vekket meg.

For det første ville jeg nå ut til andre som har vokst opp med rus, så de ikke føler seg alene. Hadde jeg kommet over en artikkel i avisa om det å vokse opp med rus da jeg var 14 år, tror jeg at mye kunne blitt annerledes. Da hadde jeg fått vite at andre også har det vanskelig, at de skammer seg, og jeg kunne ha kjent meg igjen.

For det andre ville jeg belyse temaet rus i familien og vekke følelser i folk. Jeg vil nå ut til alle dem som kunne ha gjort noe den gang jeg vokste opp, og til alle dem som kan gjøre noe i dag; de som ser og aner at noe ikke er helt som det bør være i et hjem. Hvis du lurer på om et barn eller en ungdom du kjenner ikke har det så bra, så har du en plikt til og et ansvar for å gjøre noe med det. Jeg har hørt noen si at de. frykter at barn skal trekke seg unna hvis de får spørsmål om hvordan de har det og hvordan det er hjemme. Det er ikke en unnskyldning for å la være å engasjere seg. Noen sier at de har så mye selv – på jobben og privat – så de ikke kan engasjere seg. Det holder ikke, mener jeg.

Hvilke tanker gjorde du deg før du sto fram i mediene?

– Jeg tenkte mye og grundig før jeg sa ja. Det er et stort skritt å si ja til å stå fram med navn og vise ansiktet. Det var mange hensyn å ta knyttet til personvern for meg selv og mine nærmeste. Det ble en større affære enn jeg hadde trodd. Det var utrolig tøft, og underveis begynte jeg å tvile på om det var verd det. Men så minnet jeg meg selv på at jeg selv ville hatt utrolig nytte av det om noen hadde vist ansiktet sitt og fortalt historien sin da jeg var tenåring. Jeg tror at det hadde vært spesielt viktig at de viste ansiktet sitt.

Jeg måtte informere foreldrene mine, og de fikk lese utkast av artiklene. Ønsket om å stå fram kom jo ikke fra dem. Mamma ble overrasket, men har støttet meg 100 prosent. Det var også hun som i sin tid fikk meg til å oppsøke terapi. Hun synes historien er viktig å få fram. Det var vanskelig for henne å lese. Det handler om noe av det såreste som finnes, men hun ville stå i det. Det er ikke riktig at barn skal vokse opp slik. Hun synes det er viktig at andre får lese historien – da kan man ikke benekte at problemet finnes, hvordan det preger barn, og at det er så mange som har liknende erfaringer.

Pappa ba meg tenke over konsekvensene av medieoppslag, men han støtter meg og ønsket mitt om å stå fram.

Kaisa forteller at hun ikke har villet skjemme ut foreldrene sine, men at hun har villet hjelpe andre. Hun forteller at de er veldig glade i hverandre, og at hun og foreldrene har et mye bedre forhold i dag etter at hun har gått i terapi og de har fått snakket om hennes opplevelser og erfaringer.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått i etterkant, og hvilke tanker har du gjort deg i den forbindelse?

– Foreldrene mine har fått en del tilbakemeldinger, men de har ikke villet si til meg hva de har handlet om. Jeg har inntrykk av at mange har vært fine, men også at enkelte ikke har vært så greie å få. Selv har jeg fått veldig mange tilbakemeldinger – fra tidligere klassekamerater på barne- og ungdomsskolen og videregående skole, fra lærere, kollegaer, venner, bekjente og ukjente. Meldingene har stort sett vært veldig positive; at jeg er tøff som står fram, at det er viktig at jeg har fortalt historien min, noen har sagt at de kjenner seg igjen i historien min, og at historien min hjelper andre. Alle meldingene har vekket følelser og mange tanker.

Kaisa forteller at noen meldinger har gjort ekstra sterkt inntrykk på henne, som disse:

«Fine Kaisa og flotte Stargate. Det er viktig å fortelle og viktig å bli trodd. Jeg forsto det var noe, men ikke hva. Sorry for at jeg ikke spurte.»

«Jeg skjønner at jeg ikke spurte nok.»

Kaisa forteller at meldingene på en måte er fine, men at de også vekker såre tanker:

– Det er godt å få bekreftet en mistanke jeg har hatt: at mange skjønte at jeg hadde det vanskelig, men ikke spurte. Samtidig er det sårt å vite at om de hadde spurt, så kunne ting kanskje blitt annerledes.

Det viktigste av alt for meg med å stå fram med historien min, er at jeg vet at flere har funnet fram til kompasset og vil få hjelp. Det at jeg kan ha hjulpet én, er nok for meg. Støtten fra mamma og pappa har vært uvurderlig. De har akseptert at jeg har mine opplevelser og min historie. Jeg har gjort dette for meg.