Veileder for chat-samtaler om selvmord – del 2

Mange unge bærer på tanker om at livet er for tungt å leve og at det hadde vært bedre å ikke være her. Tankene kjennes ofte tunge, og mange blir redde når de kommer. Andre opplever det som befriende og som en pause å tenke på det. Å snakke med foreldre kan bli for nært og vanskelig første gang den unge skal si det høyt. Å fortelle til lærer kan gjøre at den unge opplever å miste kontrollen, og tanker rundt hvordan helsesykepleier vil møte den unge kan også skape usikkerhet. Vi ser at en anonym chat gir rom for å slippe ut tanker og følelser som er for vanskelige å si ansikt til ansikt. Vi ønsker å bidra med vår erfaring og kompetanse for å sikre at de unge blir møtt på en god måte. Derfor har vi utarbeidet en veileder for å snakke med unge om selvmordstanker på chat.

Begrensinger og muligheter på chat

Risikofaktorer for selvmord kan være psykiske lidelser, tidligere selvmordsforsøk, belastende livshendelser som mobbing eller omsorgssvikt, rusavhengighet, somatiske lidelser, psykologiske faktorer og tilgang til selvmordsmetoder. For mange vil det være naturlig med tanker om at døden ville vært en mulig løsning på problemer i livet. Det sentrale ved utrykk for slike tanker er hva som ligger bak. Vi kan hjelpe den unge til å reflektere over egne tanker, følelser og vonde erfaringer. Utrykk for tanker om å avslutte livet kan være en mulighet til å gi håp, støtte og trøst. Vi får mulighet til å godta og vise empati for de intense følelsene, reaksjonene og skuffelsene som den unge har.

Det er ikke farlig å spørre om den unge har lagt konkrete selvmordsplaner. Samtaler med sterkere utrykk for klare planer, samt håpløshet og/eller manglende fremtidshåp, kan gi indikasjon for reell selvmordsfare. På chat kan vi ta oss tid til å utforske der det er mulighet for det.

Vi har en klar begrensning med tanke på å hjelpe selvmordsnære. Når vi opplever selvmordsfaren som reell, må vi benytte egne nødprosedyrer. Når det gjelder selvmordsnære unge er det viktig å gjøre dem oppmerksom på våre begrensninger, vise til hva vi kan hjelpe med, og gå mot avslutning dersom de ikke ønsker den hjelpen vi er i stand til å gi.

Kvalitetssikring

Vi er opptatt av å levere kvalitet i våre samtaler. Dette sikrer vi gjennom et faglig og verdibasert fundament i håndboken vår. Vi vektlegger opplæring, oppfølgning og kompetanseheving av ansatte, og jobber for at alle ansatte skal være kurset i førstehjelp ved selvmordsfare (VIVAT) og traumebevisst omsorg. Ellers har vi kollegaveiledninger, fagdager med eksterne samarbeidspartnere (eksempelvis ABUP og RVTS), og har lav terskel for å drøfte chat-problematikk underveis i vaktlagene. I tillegg har vi et eget ungdomsråd og fagråd, hvor vi får konkrete tilbakemeldinger fra både fageksperter og brukerrepresentanter.

Kollegaveiledning er en daglig samling i forkant av chat-vakten. Gjennom kjennskap til hverandre, gjennomgang av samtaler og faglige diskusjoner er dette en viktig bidragsyter inn i kvalitetssikringen av arbeidet vi gjør i samtaler med unge.

Den enkelte chatvert betjener kun en chat-samtale om gangen. Vi ønsker at ethvert menneske som kontakter oss, skal få vår udelte oppmerksomhet.

Samfunnsnytten

Gjennom chattene SnakkOmMobbing.no og SnakkOmPsyken.no får den unge mulighet til å sette ord på tanker og følelser 100% anonymt. Ved å kombinere lavest mulig terskel for kontakt og direkte tilgang til fagpersoner, er vårt mål å bidra til at flere barn og unge snakker om hvordan de har det, og setter ord på tanker og følelser før det blir for stort og vanskelig. Vi ønsker å bruke vår erfaring til å jobbe for at tabu rundt mobbing og psykisk helse blir brutt.

Vi er opptatt av å få frem stemmene til barn og unge, og at dette blir formidlet til viktige samfunnsaktører og de som jobber direkte med unge. Gjennom chattene får vi informasjon om hvordan de har det, hva de er opptatt av og hva de trenger.

Barnesyn

Som grunnlag for våre samtaler med unge har vi både Blå Kors’ visjon og Chat-senterets barnesyn. Hvordan vi ser på de unge som kontakter oss, former vårt møte med dem. Det er derfor viktig for oss å være bevisst hvilket barnesyn vi har.

Barnesynet kommer til uttrykk gjennom hvordan vi møter den unge på følelser og anerkjenner den opplevelsen vedkommende sitter med akkurat nå. På chat mister vi mye av kommunikasjonsmulighetene våre. Vi kan ikke støtte oss på lesing av kroppsspråk og stemning i rommet, og vi kan ikke uttrykke vår omsorg gjennom vårt kroppsspråk og tonefall. Her har vi språk og symbolbruk som eneste kommunikasjon- og omsorgsmiddel.

Chatverten ønsker å hjelpe den unge til å sette ord på følelser, sortere i tankekaos, tåle å være i det vonde og vanskelige, lete etter håp, og heie frem egenkraften. Det at den unge har tatt kontakt for å snakke om selvmordstanken er i seg selv et stort steg. Det må verdsettes!

Hvem kan vi være for den unge på chat?

Unge mennesker kan ofte kjenner på tunge tanker og følelser som ensomhet, lav selvfølelse, angst, sorg og tristhet. De kan ha problematiske familierelasjoner, slite med depresjon og andre psykiske diagnoser, ha selvskadingstrang, spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Alle tema skal tas på alvor, og den unge som tar kontakt skal oppleve å bli møtt med empati.

Hva er empati, og hvordan viser vi dette på chat?

I møte med unge på chat er det viktig å vite hvorfor og hvordan vi viser empati. Blå Kors’ visjon viser at vi bruker hjertet vårt til å skape mulighet for mening, og barnesynet vårt presiserer at vi vil møte den unge der hun er.

Andre måter å se empati på er:
“innlevelse, evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner” (kilde) ,
“egenskapen hvor du forsøker å forstå hva andre føler og tenker, basert på det du kan observere.” (kilde)

Det er lett å blande sammen begrepene sympati og empati, derfor skiller vi mellom disse:

“Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre” (kilde)

Hvorfor er empati viktig?

Ofte kan for mye sympati eller ingen sympati overhode være noe den unge har opplevd mye av i møte med voksne hjelpere. De voksne kan ha dårlig kjemi med eller kjenne at de ikke “liker” den unge de skal snakke med (mangel på sympati). De voksne kan også gi råd basert på egne følelser og forventninger, eller går inn i situasjonen for å fikse, uten å være sikker på at den unge er med på det som skjer (for mye sympati). Den unge kan føle seg misforstått og ensom i det vedkommende kjenner på og opplever, og blir stående alene på sin banehalvdel. Her er evne til empati viktig. Spesielt i ungdomstiden når vi er ute etter å finne vår identitet og hvem vi er i en større sammenheng, trenger vi mennesker på vår banehalvdel, som er ute etter å forstå uten å ta over. “Jeg” er kun et jeg, om det finns et “du”, og uten reelle menneskemøter blir livet ensomt og uten mening. Vi kan, gjennom empatisk tilnærming, vise at vi vil være på deres banehalvdel. Det føles da mindre ensomt, og livet kan føles mer verdt å leve.

«Jeg pleide å tenke at det verste i livet var å ende opp alene. Det stemmer ikke. Det verste i livet er å ende opp med mennesker som får deg til å føle deg alene»

Skuespilleren Robin Williams (som selv tok sitt eget liv).

Vår empati på chat kan gi håp om at det kan skje igjen, i de livsnære relasjonene i den unges liv.

Hvordan ser empatien ut i praksis, på chat?

En empatisk tilnærming på chat bærer preg av tilstedeværelse gjennom aktiv lytting, bekreftelse og anerkjennelse. Vi viser oss tilgjengelig for den som kommer for å chatte, og bekrefter den unges opplevelser, tanker og følelser som gyldige.

Følgende kan du se noen eksempler på en empatisk tilnærming på chat. Sitatene er hentet fra ekte chat-samtaler.

Tilstedeværelse:

“Hva er det som skjer med deg om dagen – rundt deg – vil du fortelle litt?”
Chatvert vil høre om hele livet, hele situasjonen som preger den unge, akkurat nå. Det kan være ting som preger fra fortid, bekymringer for framtid, og ting som skjer mens vi sitter i chat.

«Når jeg sitter her og skriver sitter jeg med en følelse av at du er trist nå og nedstemt fordi du svarer veldig kort. Er det riktig?»
En oppsummering av det vi leser på chat, kan formidle til den unge at jeg ser deg, jeg forsøker å forstå, og jeg føler på kroppen min at det er noe som preger deg. Her ønsker chatvert å respektfullt nærme seg, og den unge vil kanskje sette opp en grense, fordi tidligere erfaringer ikke innbyr til tillit. Så vi spør, med ydmykhet, om vår opplevelse av det hun formidler, er riktig.

Aktiv lytting og speiling:

“Du er modig som fortalte en del av hvordan ting er. Så er det veldig leit å høre at du ble møtt med at de ikke tror på deg… Du fortjener å bli trodd og lyttet til. Hvordan er det for deg å være sammen med familien for tiden da?”
Chatvert løfter opp den unges verdi. Hun fortjener å bli trodd på. Chatvert løfter også opp den unges egenkraft ved å se motet som ligger i det å vise seg sårbar for en fremmed. Chatvert både tåler og tror på det som blir fortalt.

“Det høres ut som at det går litt i hverandre ja. Og det blir kanskje en litt ond sirkel hvor frykten forsterker de vonde tankene, som forsterker behovet for mer kontroll og begrensning mht mat, som igjen forsterker følelsen av angst…“
Speilingen bekrefter opplevelsene som sammensatt, og gir et forslag på hvordan det kan være, noe som kan gjøre at den unge føler seg møtt. Her kan vi også være litt forsiktig; å gjøre oppsummeringen om til et spørsmål kan gi den unge større mulighet til å protestere om oppsummeringen og speilingen ikke er gjenkjennelig.

Som nevnt tidligere er det ikke alltid vi “liker” den vi snakker med. Vi kan kjenne på utålmodighet, irritasjon og frustrasjon. Vi kan bruke speiling som et middel for egenregulering, samtidig som at vi forsøker å møte og sette ord på hva som skjer i den unge. Å adressere det som trigger oss er viktig både for oss og den unge.

I kollegaveiledninger jobber vi med å anerkjenne egne følelser, være disse bevisste når de dukker opp underveis i samtaler, og legge merke til egne reaksjoner og hvordan de preger samtalen.

Ivaretagelse:

“Dette er ikke et lett tema, og jeg bare se for meg hvordan dette må være for deg. Noen ganger kan vi ha vanskelig for å finne ordene, vi kan svare kort, eller bruke litt tid på å svare, rett og slett fordi det er tøft, og vanskelig… Er dette noe du kan kjenne på av og til?”

Hva kan skje i samtalen?

Tillitsbygging og brutte samtaler

Vi jobber kontinuerlig i den enkelte samtale med å bygge tillit og anerkjenne. Vi ønsker å anerkjenne det den unge deler av tanker, følelser og opplevelser slik at den unge kan være trygg og ha tillit til at vi vil henne vel.

Vi ønsker å utforske og være der for den unge, og kan ofte bli nysgjerrige på mange ting i den unges liv. Ofte vil den unge logge ut av samtalen lenge før vi er klar for å slippe taket. Vi får kanskje ikke avsluttet på en måte som gjør at vi er sikre på at den unge kan klare seg gjennom de neste timene.

Vi vet ikke hvorfor samtalene av og til brytes. Det kan være fordi samtalen ble for tøff å stå i for den unge, fordi mamma roper at det er middag, eller fordi kjemien mellom den unge og chatverten ikke ble som ønsket.

På grunn av chattenes anonymitet og manglende mulighet til oppfølging vil vi aldri kunne vite hva som skjer etter en fullført eller brutt samtale. I samtaler der tematikken er alvorlig, kan vi som chatverter bære med oss en bekymring for den unge. Her er det viktig med god oppfølging og støtte av den enkelte chatverten, både kollegialt og fra lederhold.

Samtaler med informasjon om reell selvmordsfare

Informasjon om reell selvmordsfare kan komme når som helst i samtalen. Det blir da nødvendig å spørre om en eventuell selvmordsplan, kartlegge ressurser, kriseplan og utsettelsesmuligheter. Her har vi en nødprosedyre som følges. Nødprosedyren viser gangen i en samtale med alvorlig bekymring og reell fare med eller uten personopplysninger. Chatverten får vite hvem som skal kontaktes, og hvem og når andre skal påkobles og ikke.

I samtalene våre kartlegger vi situasjonen så godt det lar seg gjøre på chat. Reell, alvorlig selvmordsfare kan ofte kun vurderes på stedet av helsepersonell. Likevel er det viktig for oss at den enkelte unge blir tatt på alvor i det hun forteller på chat.

Tross anonymitet har vi alle en avvergelsesplikt, og oppgis det konkret informasjon om selvmordsplaner har vi en plikt å ta dette på alvor og følge egne nødprosedyrer.

Noen ganger råder vi den unge selv til å ta kontakt med nødetaten eller barnevernet. Dette må gjøres på en omsorgsfull måte, da mange i behandlingssystemet eller i barnevernet kan oppleve tap av kontroll over eget liv. Det kan oppleves vanskelig å si fra om selvmordstanker, fordi de da ikke har kontroll over informasjonen, og vet ikke hva som kommer til å skje om de sier ifra. At de selv kan styre om de skal leve eller dø, er for noen den eneste kontrollen de føler de har igjen. Andre har allerede sagt ifra, og har kanskje mange forsøk bak seg, men opplever ikke å bli tatt på alvor. Dette forsterker ofte både følelsen av verdiløshet og håpløshet.

Vi har ingen mulighet til å gripe inn i situasjonen på egen hånd. Vi har heller ingen måte å vite hva som skjer med den unge etter at samtalen er avsluttet. Det kan være vanskelig for en chatvert å kjenne på alvorlig bekymring, for deretter å ikke vite hva som blir resultatet av samtalen i etterkant. Her vil debrifing og god kollegial og faglig støtte både underveis i og etter samtalen være viktig for enhver chatvert. —>Utheves som “Chatvert- ivaretakelse” (i boks, eller annen illustrasjon?)

Det er tre punkter vi tenker er viktig å sjekke ut for å oppdage reell selvmordsfare:

Samtaleprosessen

I del 1 viser vi illustrasjoner over samtaleprosessen. Nedenfor ser du illustrasjon og utfyllende forklaringer.

⚠ Nødprosedyre og ⚠ trygghetsmodell

Skape et positivt møte

Vi starter alle samtaler med: “Hei, og velkommen til SnakkOmPsyken.no. Så fint at du har tatt kontakt. Hvordan har du det i dag?”

Ofte er svarene i samtalene negativt ladet, som “dritt”, “forferdelig” og liknende. I andre tilfeller kan svarene være mer motløse og apatiske, som “vet ikke” eller “sliten og lei”. Ved å spørre “hvordan har du det i dag”, får vi et innblikk i den unges her og nå.

Som chatverter skal vi være klare til å ta imot hvilket som helst tema. Derfor er imøtekommenhet viktig, slik at den unge føler seg trygg nok til å snakke om det hun ønsker å snakke om. En åpen holdning som viser at den unge er velkommen her, ønsker vi skal prege samtalen fra begynnelse til slutt.

Inntoning og tilstedeværelse

Samtaler med selvmordsnære kan framtones forskjellig. Siden vi er fratatt kontekst og kjennskap til de vi chatter med kan vi ikke være sikker på hvordan situasjonen egentlig er. Mye av informasjonen vi normalt får ved å møtes ansikt til ansikt, mister vi når vi er i en samtale på chat. Vi vet ofte ikke kjønn, alder, stemmeleie, hvordan det ser ut i rommet, om de holder på med andre aktiviteter samtidig som de snakker med oss, om de har panikkanfall eller er trøtte og slitne. Her er inntoning og tilstedeværelse viktig for å best mulig kunne møte den unge der hun er akkurat nå.

Når den unge forteller hvordan dagen i dag oppleves, får vi muligheten til å tone oss inn; flytte oss over på den unges banehalvdel. Inntoning handler om å vise empati i form av en ikke-språklig kommunikasjon (kilde). Inntoning handler ikke om imitasjon, men en empatisk, sensitiv holdning til hvordan barnet har det.

Her er det viktig å lese mellom linjene, og bruke seg selv aktivt for å kunne gjenkjenne det fellesmenneskelige som skjer i andre enden av samtalen, samtidig som at man leser ordene til den unge og lar vedkommende selv få fortelle sin unike historie.

Bevisst og fleksibel tilnærming

Det er tematikken som den unge selv tar opp, som vi som chatverter skal følge.

Hvis det kommer frem et mangfold av tema i samtalen, kan det hjelpe den unge å spørre henne hva hun ønsker å fokusere på. Det kan handle om prestasjonspress, stress på skolen, mobbing, utenforskap eller ensomhet. Noen er allerede i kontakt med BUP eller barnevern.

Hvis den unge starter med “jeg er så sliten”, kan vi spørre åpne spørsmål. Vi kan sjekke ut bakgrunn, hva slitenheten kommer av, og jobbe med bekreftelse og anerkjennelse av den unges reaksjon på livssituasjonen. I en slik samtale kan vi hjelpe den unge å sette ord på og sortere følelser og tanker hun ellers ikke har fått satt ord på. Det å få skrevet ned tanker og følelser, og å oppleve at noen lytter, kan gjøre at den unge føler seg møtt og sett, og dermed opplever seg selv som verdifull og situasjonen som litt mer håpefull. Vi kan være med på å sette den unges liv inn i en større sammenheng, og på den måten kan livet oppleves mindre ensomt (link til “Normalisering”).

I utforskningen av den unges liv vil det også være mulig å lete etter ressurser der den unge selv ser kun håpløshet. Dette må alltid gjøres med varsomhet, og etter god tid med bekreftelse av det vonde. Hvis det er åpning for refleksjon av eget liv, kan det være hensiktsmessig å lete etter egne ressurser, personer som står den unge nær og parallelle historier (link til parallelle historier).

Alle typer samtaler kan indirekte peke på selvmordstanker. Vi må kanskje spørre direkte om den unge har tenkt å ta livet sitt. På denne måten viser vi også at vi tåler svaret, og at selvmordstanker ikke er tabu hos oss.

Avslutning

En tydelig og god avslutning vil ramme inn samtalen og kan skape trygghet for den unge. Oppsummèr gjerne; hva vi har snakket om, hva som er avtalt videre, hvem andre som skal snakkes med, hva den unge gjør om hun blir redd for egne tanker og handlinger. Det kan være fint å gi noe tilbake til den unge; gjennom å takke for tilliten hun har vist oss og understreke motet som kreves når hun deler, kan vi styrke egenkraften og gi henne verdi og håp.

Hvis vi ser at det kan være til hjelp, kan vi gi den unge muligheten til å lagre samtalen. Den kan brukes til å kommunisere med andre hjelpeinstanser hvor ansikt-til-ansikt-kommunikasjon er en utfordring.

Normalisering

Selvmordstanker kan være en normal reaksjon på smerte. Men den unike smerten som den unge forteller om, må alltid bekreftes som vond og tung, før vi normaliserer selvmordstanker. Å normalisere er en rasjonalisering av hva som skjer; vi forklarer at det som oppleves er ganske naturlig. Dette kan gjøre at den unge ikke opplever seg forstått eller sett som et unikt menneske med en unik smerte. Derfor vil vi forsøke å møte den unge på følelsene først, før vi setter følelsene og tankene hennes inn i en større sammenheng.

Normalisering kan bidra til å formidle håp. Livet kan bli bedre, andre har opplevd liknende før, og det er hjelp å få. Vi kan likevel ikke love et bedre liv da vi ikke vet hva fremtiden bringer. Derfor håper vi at vi gjennom omsorg, anerkjennelse, nysgjerrighet og tro på den unge kan komme i posisjon til å utsette selvmordsforsøket slik at den unge får sjansen til å erfare livet som mer enn det har vært til nå. Ved å snakke sant om hele livet – på godt og vondt- kan den unge kjenne på større tro på både hjelpeapparatet, seg selv, samt forberedes til hvordan håndtere og forstå seg på utfordringer i livet.

Parallelle historier

Å anerkjenne den unges egenkraft og evne til mestring er viktig for oss, og ligger til grunn for hvordan vi ønsker å møte dem i chatten. Samtidig skal den unge selv ha eierskapet til sin historie og sine opplevelser.

Ut fra hvordan samtalen på chat utvikler seg så ønsker vi å lete etter parallelle historier (kilde). Det innebærer at vi, sammen med den unge, søker å lete etter alternativer til den dominerende historien, som ofte er mørk, trist og uten håp. I en slik tilnærming forsøker man å utforske sammenhengen og forståelse av her-og-nå-situasjonen, i lys av fortid og fremtid. Gjennom samtalen kan vi hjelpe den unge med å bli bevisst de ulike historiene, snakke om dem og hvilken innvirkning historiene har på hvordan den unge forstår seg selv. Det som blir viktig for chatvert er å legge til rette for at den unge selv kan fortelle og utvide egen historie, og forme egen identitet.

Obs! Sjekk vær varsom plakaten!

Dette er en tilnærming som krever stor grad av sensitivitet. I denne fasen av en samtale må man tenke over om den unge har fått god tid til å dele det hun tenker på. Faren er, dersom vi er for styrende og direkte, at den unge opplever seg overkjørt. Ved å opptre forhastet og løsningsorientert i denne fasen kan også den unge sitte med følelsen av at vi ikke har hørt hvor vanskelig livet er akkurat nå, eller hvor dyp smerten er. Da kan vi oppleve at noen velger å logge av chatten, eller at de blir stille og ikke svarer på en stund. Hvis det siste skjer, kan det være lurt å utforske denne stillheten og eventuelt forsøke å reparere.

Når vi leter etter parallelle historier blir det viktig at det er den unges historie som gjelder. Samtidig kan chatverten være oppmerksom, forsøke å høre hva den unge formidler, og se etter underliggende budskap. Videre kan vår speiling og våre oppfølgingsspørsmål være med på å støtte.

En del av å lete etter parallelle historier er å lete etter ressurser i den unges liv. Det kan være ytre ressurser, som hendelser hun ser fram til, personer/dyr og betydningsfulle andre, eller indre ressurser, som personlige egenskaper, interesser, motstandsdyktighet, håp og egenomsorg.

Trygghetsplan

I psykiatrien er det vanlig å utarbeide en plan som ivaretar den unge idet selvmordstankene inntreffer, og følelsene blir for overveldende. Ofte involverer det å ta kontakt med en kontaktperson, eller utføre en handling som den unge vet kan hjelpe på selvmordstrykket der og da. Vi på chat har ikke jobbet mye med slike planer, men vi tenker at det er hensiktsmessig å kunne gjøre det også her.

Imidlertid kan vi ofte befinne oss i situasjoner der vi er sammen med den unge når hun skriver melding til lege, helsesykepleier eller andre trygge voksne. Noen ganger oppfordrer vi til å kopiere chat og la den utvalgte voksne få lese, eller vi hjelper til med å formulere en melding.

Sjekkliste for trygghetsplan

Legg merke til atferdsendring i forkant:

• Stemningsleie. Endring i humør, følelser og tanker
• Kosthold. Endring i inntak av mat, drikke, rusmidler og/eller medisiner
• Søvn. Endring i søvnmønster
• Aktivitet. Endring i sosial aktivitet, interesser og energi/tiltakslyst.

Hva har hjulpet deg før:

• Aktiviteter som gir positive følelser eller pauser fra tankekaos
• Relasjoner som gir positive følelser
• Tidligere håndteringsmetoder eller mestringsstrategier
• Hvor henter du energien din fra?

Hvordan kan du holde deg trygg?

• Kan du gjøre noen tiltak for å ikke få tilgang på verktøyet du skal bruke for å gjennomføre selvmordet?
• Hva er det i deg som gjør motstand?
• Hva eller hvem gjør deg trygg?
• Hva trigger deg – og hva kan du gjøre for å unngå triggerne?

Hvem kan du kontakte når du ikke er trygg?

• Familiemedlem
• Lærer
• Helserådgiver
• Psykolog, fastlege, bup e.l.

Ved akutt fare kan du kontakte Alarmtelefonen: 116 111 (under 18 år) Legevakten 116 117 (for alle) Politiet 02800 eller 112 (for alle)

---

Hvem er vi

Blå Kors Chat-senter drifter to nasjonale 100% anonyme chat-tjenester: SnakkOmMobbing.no (oppstart 2015) og SnakkOmPsyken.no (oppstart 2019), samt en regional tjeneste: UngPrat.no; en gratis anonym samtalehjelp til barn og unge i Kristiansandsregionen mellom 13-24 år. De ansatte har minimum tre års høgskoleutdanning, samt arbeidserfaring med barn og unge. Vi har en fagansvarlig som jobber med kvalitetsutvikling for alle tre tjenestene.

Blå Kors Chat-senter er en del av Blå Kors Kristiansand. Vi bygger på Blå Kors’ verdier og visjon:

Samtalene vi tilbyr på Chat-senteret er et lavterskel-tilbud. Vi går ikke inn som behandlere, selv om vi i samtaler kan bruke terapeutiske tilnærminger. Hovedmålet vårt er å motivere og hjelpe barn og unge til å sette ord på det som er vanskelig til en trygg voksen. Vi ønsker også å være med på å bryte ned tabu og være en stemme ut for de som tar kontakt med oss.

Finansiering av veilederen

Helsedirektoratet har gjennom statsbudsjettet bevilget midler til dette prosjektet og vi rapporter inn til dem. Målet for tildelingen er å forebygge og redusere omfanget av selvmord, selvmordsforsøk og selvskading, og bedre oppfølgingen til pårørende og til etterlatte etter selvmord.

Et av delmålene er å utvikle en kunnskapsbasert metodikk som kan brukes i det selvmordsforebyggende arbeidet gjort på chat. Vi har valgt å sette søkelys på samtaler om selvmordstanker og selvmordsplaner på chat og håper å kunne videreutvikle veilederen slik at den innbefatter selvskading og pårørende og etterlatte etter selvmord.

Hvem tar kontakt

Vi loggfører tematikk og noe data fra hver samtale som gir oss relevant statistikk og hjelper oss med å forstå en større sammenheng utover den ene samtalen vi sitter i. Ingen persondata samles og alt er helt anonymt. Statistikken som følger vil fortelle deg litt om hvem som bruker tjenesten vår.

Statistikk er hentet ut for perioden januar 2020 – november 2021 fra chatten SnakkOmPsyken.no. Chatvertene fører selv statistikk over hvilke temaer som er i samtalene.

I perioden har vi 22 033 henvendelser som gir 17 084 samtaler. 22% av samtalene i perioden ble ikke besvart.

Ved inngangen til chatsamtalene får brukere av chatten mulighet til å oppgi kjønn, alder og fylke. Dette gjør det lettere å tilpasse innholdet i samtalen. Slik kan vi se at samtalene fordeler seg ulikt mellom kjønnene, med det store overtallet på jenter. Det er bare 17% av brukerne som velger å ikke oppgi kjønn.

Kjønnsfordeling i samtaler
Gutter: 10%
Jenter: 72%
Annet: 1%
Ikke oppgitt: 17%

Alder
Vår største brukergruppe er i alderen 14 – 17 år. Denne gruppen utgjør samlet 50% av våre brukere. 18% har ikke oppgitt alder.
Under 9 – 13 år: 12,7%
14 – 16 år: 38%
17 – 19 år: 20%
20+ år: 11%
Ikke oppgitt: 18%

Selvmordsnære samtaler
14% av våre samtaler handler om tematikken selvmord på en eller annen måte. Vi loggfører dette i underkategoriene “selvmordstanker”, “selvmordsplaner” og “selvmordsforsøk”. Om vi ser på hvor stor andel disse underkategoriene utgjør av våre selvmordsnære samtaler ser vi følgende fordeling:
Selvmordstanker: 92%
Selvmordsplaner: 29%
Selvmordsforsøk: 17%

Fortalt om det tidligere?
Som et normalt ledd i samtalene våre spør vi vanligvis om dette er første gang den unge forteller om nettopp dette til noen. For samtalene generelt i perioden fordeler dette seg slik:
Ja: 21%
Nei: 12%
Delvis: 9%
Ikke oppgitt: 58%

Når vi legger til samtaler med selvmordstematikk i denne statistikken ser vi tydelige utslag. Blant disse samtalene ser vi at langt færre har fortalt om det før. Allikevel forblir forholdet mellom dem som svarer klart Ja og Nei ganske likt, men en noe større andel har delvis fortalt om det de opplever før.

Har fortalt om selvmordstematikk før?
Ja: 6%
Nei: 3%
Delvis: 3%

De fleste som forteller oss om tidligere selvmordsforsøk forteller også om hjelpen de har fått. 71% forteller at de fikk hjelp etter selvmordsforsøket. Men kvaliteten og varigheten i hjelpen er veldig varierende. Blant dem som ikke har fått hjelp er mange av dem som har uoppdagede selvmordsforsøk.

Fått hjelp etter selvmordsforsøk
Ja: 71%
Nei: 29%

Utskriftvennlig versjon av veilederen: