Det var ingen selvfølge å glede seg til jul for lille Maja

Maja har vonde minner fra en oppvekst med en mor som slet med store alkoholproblemer, og minner om voksne i nærmiljøet som avviste henne og familien i stedet for å hjelpe. (Foto: Steinar Glimsdal)

Maja var to år da mammaen hennes begynte å drikke. Mamma er trøtt, tenkte lille Maja. – Jeg skjønte ikke hvorfor søsknene mine kjeftet på henne og ikke ville la henne hvile!

Da de andre i familien var sinte, tok Maja mammas parti. Det var en alt for tøff kamp for en liten jente, men Maja var så glad i mammaen sin:
– Mamma kunne jo være helt vanlig, og lage det så koselig som bare hun fikk til.
Maja tok vare på de stundene:
– Noen ganger var familien min den beste familien jeg kunne ønske meg. Og uansett var det familien min!
Maja begynte tidlig å passe på hva folk fikk vite. Hennes to eldre brødre ruset seg, og gikk inn og ut av dørene i barndomshjemmet. Hverdagen var kaotisk for Maja som var for liten til å forstå. Hun måtte løpe til slektninger midt på natta når det ble for mye bråk. Der fikk hun sove, men de sendte henne bare hjem dagen etter.
– Tanken om at så mange voksne visste hvor turbulent det var, men ikke gjorde noe, er vond i ettertid, sier Maja.

Viktig å være ordentlig

Foreldrene til klassevenner sa de ikke fikk leke med henne, snakket om «den familien». Det ble viktig for Maja å være ordentlig, klare seg bra. Pappaen til Maja bodde hjemme, men sa ikke så mye. Det var kanskje for mye å si.
Maja husker godt da hun fikk vite grunnen til at mamma var så trøtt: – Jeg kom hjem til et tomt hus, bortsett fra de to brødrene mine, ruset i sofaen. De ertet meg, sa jeg ikke forsto noen ting. Jeg var for liten til å rive meg løs, da broren min grep meg i armen og skrek: «Skjønner du ikke at mamma er alkoholiker?!». Det føltes som et svik, fra alle hold.
– At de fortalte det, og på den måten, var et sjokk. Mamma skulle aldri komme til å innrømme at det var det hun var.

Spenning i lufta

Julen var viktig hjemme, og alle prøvde å holde fast i den. Men en spenning lå i lufta, forsterket av håpet om julefred.
– Av og til lå en av brødrene mine på rommet sitt julaften, ruset og umulig å få kontakt med, og andre ganger visste vi ikke hvor de var, forteller Maja.
Gaveutdelingen på julaften var vanskelig. For hver gang navnet til en bror som ikke var der ble lest opp, føltes alt litt tyngre. Haugen med uåpnede gaver kunne bli liggende lenge, og symboliserte hva som kunne ha vært.
For hver jul som kom, kunne Maja se tegn på at mamma drakk oftere og mer:
– Dukene som pleide å ligge nystrøket på bordene, ble liggende i skapet. Sju slag ble til fire, ble til to, ble brent.
Gavene som Maja gledet seg til kunne være fra fjoråret, pakket inn på ny.
– Jeg følte det som om alt det fine hadde en utløpsdato.
En tydelig preget Maja forteller om ambivalensen: – En jul ville mamma rulle marsipankuler med meg, sånn som vi hadde gjort før. Jeg ble så glad, sa til meg selv at jeg ikke måtte glemme dette øyeblikket. Samtidig var det så vanskelig, for mamma hadde jo drukket! Det var så slitsomt å være på vakt hele tiden, ikke glede meg for mye for å ikke bli skuffet.

2-3 barn i hver klasse vokser opp i en familie der alkohol- og rus preger barndommen. Når hverdager blir til helger, ferier og høytider forsterkes alt som allerede gjør vondt. Din gave gir viktig hjelp og nødvendig støtte.

Stadig verre

Maja var ti år da den ene av brødrene hennes tok livet sitt. Det sendte familien «utfor»:
– Det var skummelt å møte mamma i byen når hun var full og andre kunne se det.
En gang møtte politiet opp da mamma skulle hente Maja på trening. De stoppet utenfor lokalet der Maja sto og ventet. Mamma måtte bli med politiet, og Maja ble sendt hjem i taxi. Alle lagkameratene så det.
Det ble stadig verre hjemme. Barnevernet ble involvert. Majas gjenlevende bror prøvde å ta livet sitt flere ganger, levde sånn at det var umulig å overleve:
– Hver gang telefonen ringte, fryktet jeg det verste. Han var rusfri i perioder, men det tunge tok til slutt over.
Som ung voksen mistet Maja enda en bror i selvmord. For Majas mor, som allerede var alvorlig syk av alkoholmisbruk, ble det for mye. Hun mistet viljen til å leve videre.
– Dagen etter begravelsen til broren min, kom telefonen om at mamma ikke hadde lenge igjen. Jeg hadde nettopp begynt å studere i en annen by, og reiste hjem for å være med mamma den siste tiden før hun døde.

Klarte ikke å følge med

Maja var alene i en ny by. Nå hadde alt hun fryktet, skjedd. Etter et liv i beredskap, var hun nå blytung. Morens dødsfall utløste en dyp depresjon:
– Jeg visste ikke hva som var galt, jeg klarte bare ikke å stå opp. Hvis jeg kom meg på skolen, klarte jeg ikke å følge med.
Maja fikk permisjon fra studiene, men var alene med alt. Hun hadde ikke rukket å bygge seg opp et nettverk på det nye stedet. Tilslutt klarte hun å søke hjelp hos Blå Kors Kompasset. Å vite at de spesialiserte seg på pårørende av alkoholmisbrukere, gjorde terskelen lavere for å ta kontakt. Da hun gikk til sin første time, ble hun møtt med forståelse. De forsto at mamma ikke bare var alkoholiker, men også et fint menneske Maja var glad i. De visste at Maja hadde skjøvet følelsene til side av nødvendighet, og at de var ukjente da de dukket opp. Maja jobbet hardt med seg selv, og så frem til hver time. Terapeuten hjalp henne med å stole på følelsene sine.
– Kompasset ble et holdepunkt for meg, sier Maja.

Avlyse jula i år?

Maja har snart fullført studiene. Hun fortsetter å jobbe med seg selv for å tørre å stole på nye vennskap.
– Det er ikke enkelt, men jeg prøver!
Jeg spør hva hun skal denne jula.
– Jeg har ennå ikke bestemt meg, lurer på om jeg bare skal avlyse jula i år. Det er ikke helt enkelt, med familieforholdene og minnene… svarer hun.
Majas fortelling er full av nyanser. En fortelling om en kaotisk og traumatisk barndom i en familie der man også er glad i hverandre og gjør så godt man kan. Hvor vondt det gjør at de voksne i byen hun vokste opp i, avviste henne og familien, i stedet for å hjelpe.
Mange voksne er redd for å gripe inn i andre voksnes liv. Det lider barna under. Jeg spør Maja hva hun tenker om dette:
– Jeg tror og håper det er bedre i dag enn da jeg var liten. Det er mer åpenhet rundt alkoholmisbruk og konsekvensene av det i dag. Også for de pårørende.
Jeg spør Maja hva som er viktig for henne at jeg formidler, i tillegg til hennes historie. Hun tenker seg om, og svarer:
– Hvor viktig Kompasset har vært for meg!

Vårt intervjuobjekt har valgt å stå fram anonymt. Maja er ikke hennes virkelige fornavn. Red

Senest oppdatert: 6. desember 2019

Var dette nyttig?