– Når man vokser opp med en forelder med problemer med alkohol, er man nødt til å ta valg som barn ikke skal måtte behøve. Ofte må man velge mellom seg selv og sine foreldre, forteller Tone Helen Mebust.
På sine 34 år har hun brukt mye tid på å velge andre fremfor seg selv. Den første personen hun lærte å ta seg av var sin egen mamma.
– Mamma drakk under hele oppveksten min, men det toppet seg de siste årene på barneskolen. Jeg bodde der sammen med lillebroren min. Jeg var nødt til å ta meg av både han og mamma. Det ble min oppgave, sier hun.
Normalt at mamma drakk
Hun forteller om en oppvekst der hun ble tvunget til å velge bort seg selv, men at hun som barn ikke hadde evnen til å forstå at det som skjedde hjemme var unormalt.
– For meg var det normalt at mamma drakk. Jeg følte et enormt ubehag og sto i mye vanskelig, men som barn evner man jo ikke å vite hvordan ekte trygghet skal være.
Pappaen hennes bodde ikke langt unna huset som Tone, lillebror og mamma bodde i hjemme på Selbu, men det tok flere år før Tone klarte flytte dit.
– Fascinerende nok var det en del motstand fra meg mot å flytte. Jeg var veldig tro mot mamma og ville ikke svikte henne. Jeg var redd for hva som kunne skje om jeg dro. Lillebror har en annen pappa, og jeg var redd for hvem som skulle passe ham om ikke jeg var der, sier hun.
Skjulte at mamma var full
Før hun flyttet til pappaen sin midt i tenårene, var hun vant til å sjonglere mellom rollen som omsorgsperson og å skjule hvordan livet egentlig var hjemme.
– Jeg husker godt at jeg vegret meg for å ha besøk hjemme. Når venninnene mine en sjelden gang var hos oss, pleide jeg å stue dem inn på soverommet mitt. Jeg gjorde et tappert forsøk på å skjule at mamma var full. De måtte nødig merke noe, sier hun.
Ved flere anledninger fant hun mammaen sin sovende på badet. Det ble hennes jobb å hjelpe henne til sengs.
Det viktigste var alle andre
Mens andre inviterte hjem på middag var det aldri noe som kunne skje hos Tone. Med raske ben og et kjapt hode fant hun likevel løsninger som gjorde det overkommelig.
– Jeg ordnet middag og la det på tallerkener på kjøkkenet. Og så løp jeg i tur og orden tilbake på soverommet med maten. Alle skjønte vel at det var litt rart at vi satt i senga mi og spiste, men det fikk bare være.
Tone forteller at hun ble så vant til å ta vare på alle andre at hun glemte seg selv.
– Det er fremdeles noe jeg jobber med. Jeg velger alltid andre fremfor meg selv. Det ble så innprenta i meg at jeg nesten hvisket bort mine egne behov, og min egen personlighet.
Er i dag sykepleier
– Planen min var ikke å bli sykepleier, men etter påvirkning av de rundt meg falt valget til slutt på dette yrket. Jeg liker det. Jeg får jo hjelpe andre, men på en bedre måte.
Hun understreker at det å ta vare på andre er fint, men at det aller viktigste er å klare og ta vare på seg selv først. Det har vært vanskelig å lære seg etter en turbulent oppvekst.
– Selv om jeg er god på å hjelpe må jeg stadig jobbe med å huske på meg selv og mine behov. Det er noe jeg glemmer ofte, både i jobbsammenheng, men også privat i romantiske relasjoner eller i vennskap. Det har hjulpet meg å gå i terapi hos Blå Kors kompasset.
Oppsøkte Blå Kors kompasset
For tre år siden oppsøkte Tone Blå Kors kompasset og ble endelig møtt på sine behov.
– Her opplevde jeg at de hadde kompetanse på akkurat det jeg slet med, at jeg hadde vokst opp med en mamma som drakk for mye og at jeg hadde det vanskelig inni meg på grunn av det, sier hun.
Tone forteller at hun ofte følte seg «for frisk» for andre hjelpeinstanser. Med en gang hun hadde det bra eller ikke møtte opp til timen sluttet ofte behandlingen. I Blå Kors kompasset opplevde hun å bli møtt med forståelse og kunnskap.
– Jeg trengte noen som ikke ga meg opp. Det har hjulpet meg til å ta bedre vare på meg selv, og til å forstå meg selv bedre, sier hun.
Voksne må tørre å stille spørsmål
Noe av det vanskeligste med å vokse opp var at få visste hvordan hun hadde det hjemme.
– Det føltes veldig ensomt, for jeg var veldig alene med tankene mine og hvordan jeg hadde det. Det var få som skjønte at noe var galt hjemme. I alle fall var det få som uttrykte det til meg.
Hun forteller at en viktig lærdom for voksne bør være å tørre å stille mer spørsmål til barn som ikke er ens egne. For eksempel en slektning, en i familien eller en lærer.
– Det er mye viktigere å tørre å si noe enn å ikke si noe i det hele tatt. Det kan åpne mange viktige dører for et barn dersom man opplever at en voksen lytter og at man kan stole på noen, sier hun.
– Det er aldri din feil!
Til andre unge som opplever å vokse opp i hjem med alkohol- eller rusproblematikk er hun klinkende klar:
– Det er aldri din feil, og det er aldri din feil å fikse opp i det. Søk hjelp når du selv er klar for det, men ikke gjør noe du ikke er klar for bare fordi andre mener at du er klar. For meg tok det mange år før det var riktig for meg å gå i terapi, og det skjedde akkurat når det skulle.
– Ta ting i ditt eget tempo. Det er en fin måte å velge seg selv først på.
