Når utrygghet er normalt

Ole Tobias Mehn-Andersen. (Foto: Privat)

For mange barn i Norge er trygghet en selvfølge, og en naturlig del av barndommen. Dessverre er det 2-3 barn i hver klasse som vokser opp i en familie der alkohol- og rusbruk preger barndommen. Ole Tobias var ett av disse barna.

— I oppveksten min var moren min psykisk syk. I tillegg var hun rusmisbruker. Det skjedde ting hjemme som ingen andre visste om, forteller Ole Tobias.

I 16 år levde han med utrygghet som normalen.

— Jeg opplevde at moren min ga meg skylden for at hun hadde det vanskelig. Hun fortalte meg at jeg ble til på et nachspiel i England. Jeg ante ikke hvem faren min var, forteller han.

— En gang vi kom hjem fra butikken og hadde handlet julepynt slo hun en pose glassengler i hodet mitt og jeg havnet på legevakten. Jeg skjønte jo at noe var galt, men ikke at det var unormalt.

Ole Tobias

Etter hvert begynte han å tro at det var hans egen feil. Da hun hadde dårlige dager lurte han på hva han hadde gjort galt.

— Når man opplever at utrygghet er normalen i barndommen blir plutselig trygghet det unormale. Det utrygge har vært så vanlig at man må lære seg å forstå at det skal være motsatt, forklarer han.

I dag er Ole Tobias 28 år og bor i Drammen med kjæresten. Tidligere var han trener for Gatelaget til Strømsgodset, der han var med siden oppstarten i 2016, som både trener og driftsleder.

Verden som raste sammen

I dag går både han og kjæresten i terapi hos Blå Kors kompasset. Han har blant annet jobbet med å avvenne seg følelsen av at verden kan rase sammen når som helst.

— Som barn ga moren min meg ingen trygge rammer. Hun kunne ha en tilsynelatende god dag, men dersom jeg sa noe feil eller ønsket meg noe feil til middag, så kunne det snu på et sekund. En dag kunne gå fra å være helt normal til at alt falt sammen, og jeg ble fylt av frykt og sinne, sier han.

.st0{fill:#4F2C49;}
Er du mellom 13 og 35 år og har vokst opp i et hjem med alkohol- eller andre rusproblemer? Du er ikke alene. Hos oss kan du få gratis råd, veiledning og terapi.

Enkle handleturer ble et mareritt

Han forteller at morens utbrudd kom når hun var dårlig eller beruset, og at de kom plutselig. Det førte til at Ole Tobias ikke slappet av rundt henne.

— En gang da vi kom hjem fra butikken og hadde handlet julepynt, slo hun en pose glassengler i hodet mitt og jeg havnet på legevakten. Jeg skjønte jo at noe var galt, men ikke at det var unormalt.

Ole Tobias er likevel tydelig på at han visste at moren elsket ham.

— Moren min hadde ubetinget kjærlighet for meg, problemet var bare at rusen og de psykiske problemene kom i veien. Det var det som ødela for oss, forteller han.

Moren ringte barnevernet

Til tross for en turbulent hverdag fantes det lyspunkter. Som blant annet noen fantastiske besteforeldre som han var hos av og til.

— Når mor var innlagt opplevde jeg å kjenne på stabilitet. Det var slik jeg forstod hva som var normalt.

Når moren kom tilbake fra behandling gikk det sjelden lenge før hun var innlagt på nytt, og Ole Tobias begynte å ønske seg tilbake til besteforeldrene sine. Da tok moren affære.

— På et tidspunkt ble hun redd for å miste meg. Ironisk nok var det moren min som kontaktet barnevernet, i redsel for at mine besteforeldre skulle ta meg fra henne, sier han.

Den siste påskeferien

Morens frykt for å miste sønnen gjorde at hun tok ham med til Danmark. Ole Tobias lengtet tilbake til besteforeldrene, og skjønte etter hvert at han måtte ta grep for å få et bedre liv. Han reiste hjem.

— Jeg var utslitt da jeg kom hjem til Norge. Min mor var så syk at hun på et tidspunkt prøvde å ende både mitt og sitt eget liv. Da var det nok. Jeg husker så godt at jeg kom hjem til mormor og morfar og bestemte meg for at denne gangen skal jeg ikke reise tilbake til moren min, sier han.

Det var en hard erkjennelse.

I dag går Ole Tobias Mehn-Andersen i terapi hos Blå Kors kompasset. Han har blant annet jobbet med å avvenne seg følelsen av at verden kan rase sammen når som helst. (Foto: Privat)

Måtte lære seg å håndtere følelser

Ole Tobias forteller at det kan være vanskelig å forstå hva som er rett for en når man er barn, og at det som foreldrene dine tror er best for deg ikke alltid er det.

— Det er vanskelig å innse at det som er bra for foreldrene dine, ikke alltid er bra for deg selv. For meg var det skadelig å være med min mor, selv om hun ønsket at jeg skulle være hos henne, forteller han.

Da han fylte 16 år døde moren som følge av mange års rusmisbruk.

— Etter at hun døde fikk jeg tid til å tenke på meg selv for første gang. Jeg hadde alltid tenkt på min mor før meg, at hennes behov var viktigst. Så da jeg begynte å reflektere og rote i egne tanker var det mye som måtte ordnes opp i. Jeg hadde for eksempel ikke lært meg hvordan håndtere følelser, de verktøyene manglet jeg. Jeg måtte starte på nytt, sier han.

Når livet er godt på terningkast 3

— Når man har levd et liv med bare ekstremer, der hverdagen enten var euforisk eller helt på bånn, så er et A4-liv det beste i verden. For meg er det å ha besteforeldre, og fosterforeldre som fremdeles er der for meg, helt fantastisk og absolutt ingen selvfølge, forteller Ole Tobias.

Han forteller om en oppvekst som løvetannbarn* har gjort at han stadig gleder seg over helt enkle, hverdagslige gleder.

— For meg ble det normalt at livet var ustabilt, og faktorer som trygghet og glede ble til det unormale. Når du har hatt det slik i mange år er det å våkne opp en dag og bare bekymre seg for hva man skal ha til middag, en fantastisk følelse, forteller han med iver i øynene.

*Løvetannbarn er en benevnelse som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold, som for eksempel rus.

Det umulige er mulig

For tre år siden ble han søkt inn på distriktspsykiatrisk senter (DPS), men opplevde det som vanskelig.

— Jeg følte meg ikke trygg fordi de slapp så lett taket i meg. Jeg kunne komme inn, få behandling og vise tegn til bedring en periode, og så var jeg ferdig der. Da var liksom løpet over, men for meg var det viktig å finne et hjelpeapparat som kunne holde tak i meg, selv i gode perioder, for de dårlige kommer tilbake, sier han.

              Som barn skal du ikke gå rundt å være redd for at verden raser sammen neste morgen.

Ole Tobias

Han opplevde at å komme til Blå Kors kompasset gjorde ham trygg, både på seg selv, men også trygghet i å vite at apparatet er der for deg, selv om du plutselig har det tilsynelatende bra.

— I Blå Kors kompasset får jeg den stabiliteten jeg trenger for å være trygg. Jeg vet at jeg har et sted å komme og at ingen behandlingsløp plutselig avsluttes. Jeg har fått nye mentale verktøy som jeg bruker til å håndtere vanskelige tanker.

Ole Tobias er opptatt av at en positiv holdning til livet er helt avgjørende for at du skal få det godt.

— Man er nødt å finne sin egen vei og søke hjelp, selv om det føles umulig. Selv om du opplever nedturer i blant. Det å ha dårlige perioder er ikke et nederlag, selv når du er i behandling, poengterer han.