Utad virket alt perfekt. Ingen visste at Elisabeths mor drakk.
(Denne artikkelen er laget av Anette Snarby i KK. Blå Kors har fått tillatelse til å republisere saken på sin side).
– Jeg hadde følelsen av at mamma var annerledes enn andre mødre og jeg ble ekspert på å sense ting. Jeg kunne oppleve at hun hadde et annerledes blikk og en spesiell tone i stemmen, forteller Elisabeth Johnsen Gjetøy (34).
Hun husker tilbake til da hun som barn begynte å forstå at moren hennes drakk for mye, og alle flaskene og glassene hun fant gjemt i skuffer og skap. Hun skjønte tidlig at de hadde en sammenheng med at moren ble så annerledes, og allerede som femåring begynner hun å tømme og rydde bort morens flasker.
– Det ble tidlig klart for meg at mammas drikking var noe vi ikke pratet om og at det var viktig å holde fasaden. Så for utenforstående så det nok ut som at alt var på stell.
Fikk alt hun ville ha
Elisabeth manglet nemlig aldri noe når det kom til det materielle. Rommet hennes var fylt til randen med leketøy, hun hadde en egen ponni og fikk stadig nye klær. Foreldrene, som drev et rederi sammen, hadde god råd.
– Det at vi var velstående var nok en medvirkende årsak til at mammas drikking ikke ble oppdaget. Mamma og pappa hadde jo en viss makt, med flere ansatte i bedriften. I tillegg bodde vi i et lite samfunn hvor alle kjente alle, både barneskolelæreren min og helsesykepleieren var for eksempel venner av familien. Selv om noen kanskje hadde en mistanke, var det sikkert vanskelig å ta det opp.
– At jeg fikk så mye, handlet om mammas dårlige samvittighet. Hun kunne kjøpe saker for å få meg blid og glad, men det varte bare en kort stund. Etter hvert ønsket jeg meg bare at hun skulle være som alle andre mødre. Tingene hadde ingen betydning for meg lenger og hemmeligholdet var belastende. Jeg følte at vi var veldig annerledes enn andre, fordi vi hadde så mye vi måtte skjule.
Følte seg utrygg
Med en far som er mye borte i forbindelse med jobb, blir Elisabeth som enebarn mye alene hjemme med moren sin. Moren er det hun beskriver som en velfungerende alkoholiker, som kunne drikke hver dag, men som allikevel klarte å overholde forpliktelser.
– Det første hun gjorde da hun kom hjem fra jobb, var å drikke vin. Etter at jeg hadde lagt meg fortsatt hun å drikke til hun sovnet. Når pappa var borte, følte jeg meg ganske utrygg, da jeg var redd for at hun skulle sovne fra lys og sigaretter. Jeg stod ofte opp for å sjekke om alt var slokket og da fant jeg henne som regel sovende i en stol med vinglasset foran seg på bordet.
Selv om hun drakk hver dag, viste Elisabeths mor aldri tegn til å være dårlig dagen etter. Hver morgen stod hun opp og lagde frokost og matpakke, og Elisabeth fikk alltid servert middag. Noen synlige tegn var det allikevel, da hjemmet til tider kunne være kaotisk og rotete.
– Som liten følte jeg ansvar for å lære meg å vaske klær og ta ting unna for å hjelpe henne. Det at barn lærer ansvar er jo en fin ting, men for meg var det litt mer enn det. Jeg følte at jeg var med på å dekke over og skjule det at mamma drakk. Jeg skjønte at det var noe med mamma som gjorde at hun måtte drikke, at hun var lei seg for noe, og jeg ville bare at hun skulle ha det bra.
– I dag kan jeg fortsatt kjenne på et ubehag dersom ting blir liggende og ikke ser ordentlig ut hjemme hos meg.
Ble meldt til barnevernet
Konsekvensene av morens drikking skal vise seg å bli stadig større og det blir vanskeligere å opprettholde fasaden. Da Elisabeth er 14 år gammel, blir foreldrene hennes skilt, og faren flytter ut.
Skilsmissen fører til at drikkingen eskalerer og en bekymringsmelding kobler inn barnevernet. De forsøker å etablere en relasjon med moren, men saken blir avsluttet uten konklusjon.
– Besteforeldrene min blånektet på at det skjedde noe galt hjemme hos oss og ville få dem til å henlegge saken. De gjorde det trolig av omtanke for mamma, men for meg ble det nok et tydelig eksempel på at det var viktig å holde fasaden. De gjorde alt for å beskytte ryktet vårt, dette håndterte vi selv.
Tok en overdose søvntabletter
Elisabeth føler seg alene og forlatt sammen med moren. Hos besteforeldrene finner hun noen sovetabletter som hun i ren desperasjon tar en håndfull av. Etterpå forteller hun moren hva hun har gjort.
– Det var egentlig ikke et selvmordsforsøk, men et rop om hjelp. Jeg følte at jeg ikke hadde flere virkemidler igjen for å få mamma til å skjønne hvor vondt jeg hadde det på grunn av at hun drakk og at pappa var dratt. Men da jeg våknet opp på sykehuset, så jeg med en gang at hun hadde drukket. Hun hadde faktisk tatt med seg en vinkartong som jeg tømte ut i vasken på rommet.
Etter denne hendelsen går Elisabeth i behandling hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Her får hun for første gang mulighet til å snakke om morens alkoholmisbruk og hvordan det påvirker henne. På dette tidspunktet har hun også begynt å få destruktive mønstre, som selvskading og drikking. Hos BUP får hun hjelp til å håndtere situasjonen bedre.
Forsøkte å få moren til å slutte
I forbindelse med at hun skal gå en linje på videregående skole som ikke finnes på hjemstedet, må hun flytte hjemmefra. Avstanden gjør henne godt, men hun tenker allikevel mye på moren sin som fortsatt drikker tett.
– Jeg ringte henne mange ganger om dagen for å sjekke hvordan hun hadde det. Det eneste som ville få meg til å ha det bra, var at mamma sluttet å drikke. Alle ressursene mine gikk derfor på det å få henne til å forstå at hun måtte slutte. I perioder var hun enig, men dagen etterpå var det glemt igjen.
Etter mange år med alkoholmisbruk, får Elisabeths mor til slutt leversvikt. Av legene får hun klar beskjed om at dersom hun ønsker å leve, må hun slutte å drikke. På dette tidspunktet har Elisabeth fått seg samboer og de har akkurat funnet ut at de venter sitt første barn.
Lykkelig over å skulle bli mormor, gjør Elisabeths mor en innsats for å kutte ut alkoholen. Noe hun også klarer så lenge hun er i behandling, men med en gang hun skrives ut starter drikkingen igjen.
Følte sorg og lettelse
De neste par årene blir det mange runder med avrusning og sykehusopphold, og for åtte år siden, 54 år gammel, dør hun hjemme i sin egen seng.
For Elisabeth blir det en stor, men også komplisert sorg.
– Jeg hadde gått og sørget ganske lenge i forkant, da det var en stor risiko for at hun kom til å dø når som helst. Det var en sorg for ting som hadde vært og for ting som ikke kom til å bli. Samtidig følte jeg en form for lettelse over at jeg skulle slippe alle disse rundene på sykehuset og bekymringene over hvordan hun hadde det. Det gjorde meg ganske skamfull.
Som nybakt mamma, med alt det stresset det innebærer, sliter Elisabeth med å takle morens død. Hun får hjelp av Blå Kors kompasset, som er et terapitilbud til personer i alderen 13 til 35 år som har rusavhengige foreldre. Her får hun hjelp til å innse at hun ikke ville klart å forandre moren sin, uansett hva hun hadde gjort.
I dag er Elisabeth samboer og mamma til to jenter på ni og fem år. Hun er utdannet sykepleier og har de siste årene brukt sine egne erfaringer til å hjelpe mennesker som sliter med rus og deres pårørende.
Hun jobber på Lærings og mestringssenteret KoRus Midt, som er en del av klinikken for rus- og avhengighetsmedisin ved St. Olavs hospital. Hun sitter også i brukerrådet til Blå Kors kompasset, noe hun har gjort siden hun avsluttet terapibehandlingen der.
– Når man vokser opp med en rusavhengig forelder, setter man hele tiden sine egne behov til siden og man blir ikke kjent med seg selv. I terapien fikk jeg kjenne på ting jeg tidligere hadde skjøvet til siden. Jeg innså at jeg ikke var ikke trygg på hvem jeg selv var, fordi jeg hele tiden var så opptatt av mammas behov og hva hun hadde godt av. Selv om jeg i dag har et godt liv, vil jeg nok alltid være preget av det jeg har opplevd, sier hun.
Tabu å snakke om
I en ny undersøkelse gjennomført av Ipsos på vegne av Blå Kors, svarer en av fem barn at de skulle ønske at foreldrene drakk mindre alkohol og en av seks har opplevd det ubehagelig når foreldrene drikker.
Ut fra disse tallene antar man at cirka 120 000 barn i Norge vokser opp i hjem med misbruk, men Blå Kors frykter høye mørketall.
Psykologspesialist og avdelingsleder i Blå Kors kompasset, Cathrine Dahle, forteller at mange barn som er oppvokst med rusavhengige foreldre opplever at det er tabu å snakke om problemene.
– Mange opplever at de får «munnkurv» og ikke kan snakke om det, verken i familien eller med andre utenfor. De skammer seg og føler seg alene om å ha en eller begge foreldre som ruser seg. Mange bruker også mye energi på å forsøke å skjerme foreldrene og skjule misbruket, sier hun.
– I tillegg får mange også beskjed om at det de opplever ikke er sant. Tilbakemeldinger som «Jeg drikker ikke for mye, jeg bare koser meg»eller «jeg må jo få lov å ta et glass for å slappe av litt», er ikke uvanlig. Dette resulterer i at man slutter å stole på seg selv og sine egne erfaringer. Mange begynner også å tvile på sin egen verdi og stiller spørsmål ved om de er verdt å elske, når de opplever at foreldrene prioriterer rusen foran dem.
Vanlig å få etterreaksjon
Når man har vokst opp med rusproblemer i familien og selv får barn, er det ifølge Dahle ganske vanlig å få en slags etterreaksjon.
Gjennom å se sitt eget sårbare barn, blir man oppmerksom på hva man selv har vært utsatt for eller manglet i samme alder.
– Man kan også oppleve en veldig frykt for ikke å være en god nok forelder selv, slik at «kun det perfekte er godt nok». Dette fordi man ønsker å sørge for at ens egne barn aldri skal oppleve det samme som man selv ble utsatt for.
– Mange av de som har vokst opp med rus i familien, har ofte foreldre som ruser seg lenge etter at de selv er voksne. Det er vanlig at man kan tenke «nå som jeg får barn så må mine foreldre forstå at de må bli rusfri eller ruse seg mindre, for nå får de jo sjanse til å bli besteforeldre». Ofte er det ikke slik. Ofte vil rusproblemene fortsette, og en vil som forelder kunne oppleve en skuffelse, sorg og et savn over å mangle edru og støttende besteforeldre.
Påvirkes på mange måter
Listen over vanlige senvirkninger etter rusmisbruk i familien er lang, alt fra intimitetsvansker og ensomhet til fysiske problemer som muskelsmerter og søvnvansker.
Psykologspesialisten presiserer imidlertid at man også kan få med seg noen positive egenskaper. Mange blir svært gode på å håndtere akuttsituasjoner og kriser, fordi de er vant til det.
– Mange får også en utrolig sensitivitet ovenfor andre, har stor evne til å forstå og sette seg inn i andres situasjon og blir svært empatiske personer. Mange utvikler en stor omsorgsevne fordi de ble vant til å vise omsorg under oppveksten. Man kan også få en stor evne til å organisere både seg selv, andre og situasjoner generelt, fordi man er vant til å ta ansvar og ordne opp i en kaotisk familie, sier Dahle.
– Svært mange blir kloke og nyanserte mennesker fordi de får erfaring med at vi mennesker kan være sammensatte og kompliserte. De vet at en forelder som har et misbruk også kan ha mange gode og kloke sider, og at man kan ha gode stunder. Man kan bli mindre dømmende og mindre fordomsfull av å få med seg denne kunnskapen gjennom oppveksten.
Elisabeths far har lest og godkjent denne artikkelen. Blå Kors har fått lov til å republisere saken som ble laget av KK.
