Trosset skammen
Gjensynsgleden er stor da Nina (45) og Camilla (40) møter hverandre en mild februardag på Blå Kors klinikk Lade i Trondheim.
De to har kjent hverandre siden tenårene, men ingen av dem så for seg at alkohol og rus skulle prege livene deres.
Sola skinner den første halvtimen vi møter Nina og Camilla, men den avløses etter hvert av gråvær og snøsludd, ikke ulikt slik livene utviklet seg for de to kvinnene.
Det som startet med spennende og uskyldig helgefesting utviklet seg etter hvert til et alvorlig alkoholmisbruk, som førte dem begge inn i rusbehandling.
Festdebuten
De to hadde helt forskjellige opplevelser av alkoholen da de begynte å drikke i tenårene. Mens Nina fikk en fornemmelse av at drikkingen kunne bety trøbbel, var Camilla mer avslappet.
– Jeg tenke ikke på det som problematisk i det hele tatt. Alle drakk jo, og for meg var festingen bekymringsfri moro.
Men Nina hadde en annen opplevelse.
– Roen jeg fikk i kroppen var noe jeg hadde savnet hele oppveksten, men det var jo ikke noe bra følelse at det var alkohol som måtte til. Jeg må vel si at jeg ble litt bekymret, forteller Nina.
Festkultur
Alkohol har alltid vært en stor del av festkulturen i Trøndelag, og for de to unge kvinnene var det helt naturlig å drikke seg stup fulle.
Nina og Camilla var nemlig alltid klare for en fest når muligheten bøy seg, med karsk og øl på menyen.
Det var jo ikke noe mening å feste om du ikke ble ordentlig beruset
Men når andre festdeltagere ga seg søndag morgen, fortsatte Nina å drikke videre utover uken. Gjerne sammen med eldre alkoholikere på slitne utesteder.
– Da var problemet mitt i full utvikling, uten at jeg klarte å kontrollere det, sier Nina.
Camilla jobbet samtidig i restaurantbransjen, og følte at livet var lett, men alkoholkonsumet var i likhet med Nina veldig høyt.
– Etter jobb var det bare å sette seg på barkrakken og gi seg selv en pause. Det var noe jeg virkelig så frem til mens jeg jobbet.
Veiene til de to damene krysset stadig vekk, og alkoholen var alltid involvert.
– Vi var jo alltid ute etter en fest, men sett i ettertid var vi begge i ferd med å utvikle et usunt drikkemønster, sier Camilla.
Flyttet rundt
Både Nina og Camilla flyttet rundt i Norge på begynnelsen av 2000-tallet. Trondheim, Namsos, Steinkjer og Oslo var nye bosteder. Samtidig opplevede de to vanskelige ting i venneflokken. En nær venn tok selvmord og en annen omkom på grunn av fyllekjøring.
Da ble det lett å ty til flaska for begge for å roe de negative reaksjonene.
For Nina begynte problemene virkelig å melde seg som 23-åring i 2003. Det endte med en innleggelse på psykiatrisk sykehus, uten at det hjalp på alkoholproblemet hennes.
– Alkoholen ble et verktøy for å holde ut det psykiske kjøret. Det finnes jo ikke en mer effektiv og lett tilgjengelig «medisin», men den straffer deg hardt og kroppen krever bare mer og mer av den. Og du blir bare dårligere og dårligere.
I 2009 ble Nina innlagt på avrusning, men sprakk samme dag som hun kom hjem. Samtidig ble hun arbeidsledig og misbruket intensiverte seg. Det endte med et vellykket ukesopphold på Lade i 2011. Takket være NAV kom hun seg i arbeid igjen, først i Vålerengas breddeorganisasjon og deretter som ansatt i Medarbeiderne, som gir mennesker med rusutfordringer jobb.
– Behandlingen og jobbene har vært redningen min, sier Nina.
Snikende alkoholproblem
Camilla på sin side mistet også kontrollen. I tillegg til å bruke alkohol begynte hun å røyke hasj. Veien nedover ble stadig brattere.
Camilla innser i dag at problemene med rus ikke oppsto over natten, for gradvis ble alkoholpausene kortere og festene lengre. Og da moren brått døde i 2013 gikk alkoholproblemene fra vondt til verre.
– Dødsfallet kom helt ut av det blå. Det var et forferdelig sjokk som ble veldig vanskelig å bearbeide.
Camilla ble sykemeldt, fikk depresjon og så ingen grunn til å stå opp lenger.
– Jeg hadde jo allerede et alkoholproblem, men dødsfallet gjorde at jeg kunne rettferdiggjøre drikkingen enda mer. Alt ble veldig mørk, forteller 40-åringen, som opplevde at det alvorlige alkoholproblemet kom snikende.
Plutselig drakk jeg en halvliter vodka om dagen, og vin i tillegg.
– Dette kunne jeg gjøre i 3 uker i strekk før psyken sa stopp og jeg ble tvunget til å ta en pause. Det gikk noen dager, og så var det tilbake på flaska igjen.
Hvorfor er det så vanskelig å søke hjelp som kvinne?
Det henger vel litt igjen fra gamle dager, det at kvinner kvier seg mer med å søke hjelp enn menn. Damer skal være hjemme og passe på familien. Det er vanskelig og stigmatiserende å ta seg en pause fra familien.
Manglende likestilling
Dette bekrefter Åse Prestvik, kvalitets og utviklingsleder på Blå Kors klinikk Lade.
– Vi ser klare kjønnsforskjeller i hvordan kvinner og menn utvikler avhengighet og hva de trenger av bistand på veg ut av avhengigheten. Akkurat for kvinnelige ruspasienter innebærer det å ha et alkoholproblem noen egne typer belastninger. Vår erfaring sier at det er mer skambelagt for en kvinne å miste kontrollen på en måte som gjør at hun ikke kan ivareta sine funksjoner som mor, partner og omsorgsperson, enn hva som synes å være tilfellet for menn.
Ved Blå Kors klinikk Lade i Trondheim er behandlingen kjønnsdelt. På kvinneposten er det 7 sengeplasser, og kvinnene har eget program med grupper og treningstilbud. Prestvik opplever den rendyrkede kvinneposten som et svært viktig tilbud.
Krevende for kvinner
– Vi er sikre på at dette fører til en større innsøking fra kvinner, som velger oss aktivt da de opplever tilbudet som tryggere og bedre tilrettelagt for dem.
Hos oss er de 7 plassene stort sett belagt, mens det i kjønnsblandede avdelinger ofte er en stor overvekt av menn. Vi vet også at mange kvinner ikke søker døgnbehandling, selv om de kunne ha trengt det.
Mange kvinner er veldig engstelig for reaksjonene fra omgivelsene. En frykt som ofte viser å være overdreven, i følge de som åpner opp om sin avhengighet.
Prestvik understreker viktigheten av at behandlingstilbudet tilpasses pasientenes behov og ikke omvendt. Det betyr at menyen av behandlingstilbud må være bred nok, og innebære reell mulighet for at pasienter kan velge mellom ulike behandlingssteder. Det styrker pasientens motivasjon for og utbytte av behandlingen.
Camilla tok seg en fest etter rusbehandlingen
I 2016 tok Camilla endelig steget inn i behandling på Blå Kors klinikk Lade. Da hadde hun hatt et alkoholproblem i over 5 år.
Hun ble på Lade i 3 måneder, og fikk den hjelpen hun følte hun trengte. Men da Camilla kom ut tok hun seg en ordentlig fest, og havnet rett tilbake i det samme sporet. Hun fortsatte å drikke store mengder alkohol for å døyve angsten og de vonde følelsene hun bar på.
Du tror liksom at du har kontroll, men det er alkoholen som har kontroll over deg. Det tar tid å innse det, men når du først klarer det står behandlingsapparatet klart.
Denne gangen skulle det gå hele 3 år før Camilla ba om hjelp og igjen ble innlagt på Lade.
– Dessverre gikk det rett tilbake til flaska etter det oppholdet også. Kort tid etter utskrivelsen hadde jeg en sprekk. Og deretter enda én.
Etter den siste sprekken var det ikke lenger noe alternativ
Kort tid før julen 2019 ble hun innlagt for tredje gang, og denne gangen hadde hun bestemt seg for å bli rusfri.
– Etter den siste sprekken var det ikke lenger noe alternativ.
Svaret var alltid nei til alkohol. Jeg skulle ikke drikke mer, sier Camilla
Camilla har brukt de siste årene på fagskoleutdanning i Trondheim. Hun er nå i praksis som erfaringskonsulent på Lade. Her får hun benyttet sin egen erfaring med rusmisbruk og som tidligere innlagt.
Vi var med henne da hun holdt gruppesamtale med tre innlagte kvinner.
Oppfølging etter behandling
En viktig faktor for at de begge har lykkes med å holde seg rusfrie er oppfølgingen fra behandlingssenteret, også etter at de ble utskrevet.
– Ruspasienter omtales gjerne som «gjengangere» eller «svingdørspasienter». Vi vil heller kalle dem «gullkort-kunder», sier Prestvik.
– Vi vet jo at tilbakefall er vanlig. Da er det viktig at vi bygger ned terskler, slik at pasienten om de trenger det ber om bistand fra oss så tidlig som mulig.
I behandlingsopplegget har kvinnene mulighet til å veksle mellom døgninnleggelse og hjemmeopphold med poliklinisk eller ambulant oppfølging. Da kan pasientene beholde relasjoner til kjente fagpersoner over tid.
Tidlig hjelp
– Vi skulle så inderlig ønske at vi søkte hjelp tidligere.
Problemene blir jo ikke noe mindre med årene, så det er ingenting å vente med. Samtidig er det heller aldri for sent å be om hjelp, sier Camilla og Nina før de vandrer ut i nysnøen som har lagt seg i Trondheims gater.
I dag er de sikre på at de har lagt den vanskelige tiden bak seg for godt, men skulle det skje noe vet de begge hva de skal gjøre med en gang:
Søke hjelp.
