Strikkeprins’n: Å finne seg selv uten rus

Robin (35) trodde lenge at rus var nøkkelen til selvtillit og kreativitet. I dag er han i behandling og deler åpent om rus, identitet og veien tilbake til seg selv – som «Strikkeprins’n».

– Jeg sammenligner det å dele om rusen litt med å komme ut av skapet. Da jeg sa det høyt første gang, føltes det som å bli ti kilo lettere.

Robin Semming er 35 år og kommer fra Sandefjord. I dag er han i behandling for rusutfordringer, og hverdagen hans er delt mellom trygge rammer og det å øve på å stå mer på egne bein: To netter på sykehus, fem netter hjemme.

– Det er jo lett å være rusfri på sykehuset. Jeg har bedt om denne ordningen for å trene litt på å være hjemme, sier han.

Det er også hjemme han strikker. Mye.

– Det er gøy å strikke, men jeg skulle jo gjerne vært i jobb også. Jeg har hatt brudd i ryggen, så jeg trener og prøver å komme meg tilbake, forteller Robin.

Robin har jobbet store deler av livet i restaurantbransjen, en jobb han beskriver som trygg – og en arena der han opplevde mestring.

– Selv om jeg kan være stille og rolig privat, har jobben vært et trygt sted. Jeg har alltid likt å snakke med gjester, sier han.

Så kommer det som gjør at han ikke vil tilbake.

– Men der var det også stoff involvert. Det er nok en av grunnene til at jeg ikke skal tilbake dit, sier han.

Brukte rus for å få selvtillit

Robin er åpen på at rus ble en del av livet hans i voksen alder. Det startet som noe han håpet skulle hjelpe i hverdagen.

– Rus har fått meg ut av senga, og gitt meg selvtillit. Jeg har følt at jeg har vært kreativ, at jeg har turt å gjøre ting, forklarer Robin.

Men i ettertid ser han tydeligere hva prisen ble.

– Nå ser jeg jo at det kanskje har gjort motsatt effekt, egentlig.

Han beskriver en glidning mange kjenner igjen: En «løsning» som gradvis tar mer plass og gir mindre tilbake.

– Jeg trodde jo ikke jeg kunne være kreativ uten å ruse meg. Jeg var så innstilt på at det ikke gikk, sier han.

Samtidig opplevde han at rusen ikke gjorde ham mer kreativ i praksis.

– Når jeg var ruset, ble ikke det jeg lagde like bra. Ofte endte jeg opp med helt andre ting. Mye handlet om bekreftelse. Jeg kunne sitte i ti timer på nett og snakke med folk – mest for å kjenne at noen ville møte meg, forklarer Robin.

Mestring i maskene

De siste månedene opplever Robin at noe har endret seg. Han snakker om strikking som mer enn tidsfordriv – som et holdepunkt.

– De siste tre månedene har det skjedd veldig mye, og jeg har egentlig ikke tenkt på hvor mye strikkingen har å si. Men det er vel noe av det jeg føler at jeg har mestret. At jeg får det til – og kan være stolt av det. Det er mange år siden jeg har kjent på det, sier han.

I dag har han fått en stor følgerskare på tvers av sosiale medier under navnet Strikkeprins’n, hvor han deler både strikkeoppskrifter og åpne, ærlige refleksjoner om rus, identitet og livet sitt.

At han i det hele tatt deler, er i seg selv et brudd med hvordan han har levd store deler av voksenlivet.

– Jeg har ikke turt å dele ting tidligere. Men nå gjør jeg det. Det føles godt, sier han.

Da han trykket «del»

Robin forteller at det startet ganske enkelt. Under en selvvalgt innleggelse filmet han seg selv dele noen refleksjoner.

– Jeg filmet meg selv én gang og la det ut. Så la jeg fra meg telefonen og gikk ut i stua til de andre. Da jeg kom tilbake, hadde jeg fått masse fine meldinger. Og for hver gang jeg gjorde det, ble det lettere og lettere.

Det var ikke bare responsen som overrasket ham – men hva åpenheten gjorde med ham.

– Det snudde noe i hodet mitt. Jeg skjønte at det ikke var så farlig som jeg hadde tenkt det skulle være, sier han.

Han kjenner igjen følelsen:

– Jeg sammenligner det litt med å komme ut av skapet. Jeg hadde samme følelsen: Jeg ble ti kilo lettere.

– Jeg har vært litt kameleon

Robin kom ut som skeiv i slutten av tenårene. Han beskriver det som en erfaring som på mange måter gikk fint – men som også satte i gang en periode der han kjente på forventninger og behov for å passe inn.

– Jeg har vært litt sånn kameleon. Med noen kan jeg være på én måte, med andre kan jeg være en annen. Jeg har vært opptatt av å passe inn og bli likt, sier Robin

Han forteller at han i perioder ble veldig opptatt av uttrykk og «rolle».

– Da jeg flyttet til Oslo, fikk jeg nesten følelsen av at det ikke holdt å bare være skeiv – jeg måtte være en bestemt type skeiv også. Og da tenkte jeg: Ok, da blir jeg det, forteller han.

I dag, i en rusfri hverdag, opplever han fortsatt at det er vanskelig å vite hvem han er.

– Nå er jeg 35, og rusfri, og jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Hvem er jeg uten rus? Det synes jeg er vanskelig.

Pride: – Jeg vil ikke bli misforstått

Når Robin snakker om pride, er han tydelig på én ting: Han ønsker ikke å bli forstått som en som tar avstand fra pride eller skeives rettigheter. Erfaringene hans fra et miljø der fest, rus og bekreftelsessøk sto sentralt, preger også hvordan han opplever skeive møteplasser i dag.

Samtidig beskriver han at pride kan vekke blandede følelser – fordi det henger sammen med perioder i livet han prøver å legge bak seg.

– Jeg er redd for at folk skal misforstå. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg synes det er noe galt med pride, understreker han.

For Robin handler det først og fremst om hva han kjenner seg igjen i – og hva han ikke gjør.

– Jeg vet jo ikke helt hvem jeg er nå. Når jeg ser pride-toget, så tar jeg meg selv i å tenke: Hvem er jeg av de der?

Han understreker at hans opplevelser ikke er en fasit på hva pride er for andre.

– Jeg har jo ikke vært der siden 2014. Det kan jo være helt annerledes nå. Jeg er åpen for å markere pride igjen en dag, sier han.

– Rus er en sykdom – men mange ser det ikke sånn

Robin forteller at han ofte møter holdninger han mener bunner i mangel på kunnskap.

– Mange ser ikke på rus som det det er – en sykdom. I stedet får man høre ting som «kan du ikke bare stoppe?», «skjerp deg» eller «ta deg sammen». Men det er ikke så enkelt, forklarer han.

Han peker også på noe han mener er avgjørende: at hjelp må komme raskt når man først ber om den.

– Da jeg ba om hjelp første gang, tok det 14 måneder før jeg fikk ordentlig hjelp. I den perioden rakk jeg å bestemme meg for at «nei, jeg trenger ikke hjelp likevel». Når man ber om hjelp, må ting skje. Det kan ikke ta så lang tid, sier Robin.

Et kjent mønster

Robins erfaringer er personlige, men flere av mekanismene han beskriver er gjenkjennelige i behandlingsfeltet, sier forløpskoordinator ved Blå Kors klinikk Skien, Lene Henriksen Larsen.

– Det er ikke det å være skeiv i seg selv som gir økt risiko for rusutfordringer, men belastninger mange har stått i over tid – som utenforskap, mobbing og frykt for avvisning, forklarer hun.

Hun understreker samtidig at dette ikke betyr at det å være skeiv automatisk henger sammen med rusproblemer.

– Mange lever gode og trygge liv, men enkelte kan ha med seg erfaringer som øker sårbarheten, sier hun.

Larsen peker på at mange beskriver erfaringer med å måtte tilpasse seg for å bli akseptert:

– Over tid kan det påvirke selvfølelse og psykisk helse, sier hun.

Når slike belastninger varer lenge, kan skam og stress bli en drivkraft i seg selv.

– Når mennesker over tid opplever å måtte skjule sider ved seg selv eller være på vakt, kan det skape et vedvarende stress, sier hun.

Larsen peker også på det hun kaller en «dobbeltbelastning» for noen.

– For noen kan det bli en dobbeltbelastning: både skam knyttet til rus, og skam knyttet til egen identitet, forklarer forløpskoordinatoren.

I en slik situasjon kan rus oppleves som en snarvei til trygghet.

– Bruk av rusmidler kan redusere hemninger, dempe sosial angst og gi en midlertidig opplevelse av trygghet eller tilhørighet. For personer som er usikre på seg selv eller redde for å bli avvist, kan det oppleves lettere å være sosial eller uttrykke seg når man er påvirket, sier hun.

Hun kjenner igjen det Robin beskriver om å stå mellom ulike forventninger.

– Noen opplever at de ikke passer helt inn – verken i majoritetssamfunnet eller i skeive miljøer, forklarer hun.

Motivasjon som «ferskvare»

Åpenhet kan være en viktig del av bedring, understreker Larsen.

– Det å være åpen om utfordringer kan være en viktig del av bedring, men krever mot fordi man risikerer å møte stigma, sier hun.

Samtidig kan åpenhet også gi noe tilbake – både for den som deler og for andre.

– Åpenhet kan også gjøre at andre kjenner seg igjen og føler seg mindre alene, forklarer hun.

Hun peker også på – slik som Robin – at tempoet i hjelpen kan ha stor betydning.

– Motivasjon kan være ferskvare, og ventetid kan virke demotiverende, sier hun.

Samtidig understreker hun at ventetid ikke nødvendigvis bare er negativt.

– For noen kan tiden før behandling også være viktig for å forberede seg på det arbeidet som ligger foran, sier hun.

–  Det viktigste for meg har vært å lytte

For Robin handler veien videre om små, konkrete grep: å be om hjelp, ta imot hjelp – og øve på å stå i det som er vanskelig uten å flykte.

– Nå er jeg mer åpen for å høre på hva behandlere sier. De har sagt til meg lenge: «Snakk fint til deg selv i speilet.» Jeg har tullet det bort i årevis. Nå prøver jeg faktisk.

Han sier han også har begynt å spørre mer, i stedet for å gruble alene.

– I stedet for å sitte og tenke på ting som jeg egentlig vet er teit, så spør jeg. Da slipper det taket litt, sier han.

Og mens han strikker videre, filmer litt, sletter litt og deler litt – forsøker han å nærme seg et svar på spørsmålet han stadig kommer tilbake til:

– Hvem er jeg, når rusen ikke får definere meg?