Ingrid er rusfri, og har en hverdag som gir glede og mestring. – Det livet jeg har nå var en umulig tanke da jeg kom til behandling på ROP-seksjonen for 5 år siden. Dere holdt fast i håpet- og etter mange måneder i behandling snudde det, og jeg begynte å håpe jeg også.
Ingrid Bråten(36) er tilbake på Blå Kors klinikk Skien for å dele sine erfaringer om behandling og veien ut av rus.
-Jeg var veldig dårlig da jeg kom til dere i november 2020. Da hadde jeg hatt flere år med problematisk rusbruk og dårlig psykisk helse.
Hun forteller at hun er fra Nordmøre og at hun flyttet til Lillehammer for å studere. Det tredje studieåret eskalerte rusbruken og store psykisk helse problemer, og det førte til at hun ikke fikk fullført studiene.
I tiden som fulgte ble det forsøkt poliklinisk behandling, men hun begynte å bruke sterkere rusmidler enn tidligere og den psykiske helsetilstanden ble verre.
Rusepisoder
-I løpet av en femårs-periode hadde jeg et par behandlingsopphold, men jeg var egentlig ikke interessert i å slutte og ruse meg. Det var legen og ruskonsulenten og familien som var opptatt av det- ikke jeg. Det førte til at søsteren min kuttet kontakten med meg, og mine foreldre gav også tydelig beskjed om hva som måtte skje. Så jeg var i behandling, men jeg gjorde det for dem egentlig. Selv så jeg ingen mening uten rus.
-Før jeg kom hit til seksjon for rus og psykisk lidelse (ROP) ved Blå Kors klinikk Skien var det tydelig at jeg trengte behandling både for rusmiddelmisbruket og for min psykiske helse. Jeg var langt nede da jeg kom hit, veldig deprimert og apatisk egentlig. Lå mye på rommet, var ikke med på noe.
Hun foreller videre om at de ansatte gav henne tid, de jobbet med å få på plass det viktigste først: En struktur, følge måltidene, spise ordentlig mat, sove.
-Men allerede etter forholdsvis kort tid så gjorde jeg som i tidligere behandlingsopphold; jeg ville ut å ruse meg. Jeg sa fra om hva som skulle skje, planen var jo å komme tilbake igjen. Det ble «styr», men jeg var bestemt og dro. Jeg ruste meg i 5-6 dager og kom tilbake, som planlagt. Jeg fikk en streng, tydelig beskjed om at hvis jeg ruste meg igjen kunne det føre til utskrivelse, da var det meningsløst at jeg var innlagt.
De ansatte gav henne tid, de jobbet med å få på plass det viktigste først
Avstand til rusen
Ingrid forteller videre at hun etter hvert deltok mer og mer på det som ble tilbudt av behandling, individuelt og i grupper.
-Rusen kom på avstand, jeg ble mer interessert i alt rundt meg og jeg tenkte klarere. Men i påsken hadde jeg igjen planer om å ruse meg. Jeg var ikke ferdig. Men det var noen gode miljøterapeuter som fikk snakket meg ut av det flere ganger faktisk, det er jeg glad for nå. Jeg hadde også en episode med behandleren min, som ble skikkelig frustrert og sint, da jeg nok en gang snakket om planene om å ruse meg, og det snudde noe i meg. At hun var så investert og viste så mye følelser, fikk meg til å våkne på et vis. Det gjorde inntrykk og ble et tydelig bilde på at mine handlinger og valg påvirker andre. Så først i mai- et halvt år etter at jeg kom hit- var jeg for alvor klar for behandlingen. Det at jeg fikk denne tiden var nok avgjørende for oppholdet og at jeg ble her ett år. Personalet holdt fast ved håpet, selv om jeg ikke hadde noe håp.
Grundig utredning
–Men når begynte du selv å håpe?
– Etter en utredning i løpet av våren som var utrolig grundig. Jeg hadde jo mange diagnoser for å si det sånn, så det var ikke første gang. Men nå ble jeg kjent med meg selv uten rus og fikk nye medisiner. Depresjonen slapp taket. Jeg begynte å si ja til å være med på ting. Jeg kjente på et snev av glede. Det hadde jeg ikke kjent på mange år. Bare en sånn ting den sommeren som å bli med til Langesund for å kjøpe en is liksom. Det var glede. Det var trygt, så jeg ble værende. Nå for min egen del, ikke for andres. Jeg begynte å se for meg et liv uten rus, og jeg måtte bli kjent med meg selv som rusfri.
Jeg kjente på et snev av glede. Det hadde jeg ikke kjent på mange år.
Bildetekst: Hyggelig gjensyn med behandler og psykologspesialist Mai-Britt Grøsfjeld
Å bruke tid
-Hva er det som gjør at det holder, at det bærer?
-Det første året etter utskrivelse var jeg tilbake her på brukerstyrt plass og jeg hadde også en kort re-innleggelse. Jeg flyttet også hjem til mine foreldre, var ikke klar for å komme tilbake til Lillehammer og leiligheten min der. Så jeg brukte tid. Men jeg flyttet til Lillehammer igjen og klarte etter hvert å psyke meg opp til å ta kontakt med brukerorganisasjonen A-larm, som så vidt var i gang på Lillehammer på den tiden. Jeg måtte finne folk og aktivitet, ha noe å fylle dagene med. Mitt nettverk på den tida var fastlegen og ruskonsulenten…
Meningsfull hverdag
– I A-larm fikk jeg kontakt med en dame som virkelig fanget meg opp, hun ble min mentor og fikk meg med på fredagskafe og snugruppe. Det var veldig skummelt i begynnelsen, jeg sa ikke stort. Bare svarte når noen snakket til meg. Men det var noen som ventet på meg, en slags forpliktelse som jeg trengte. Jeg signerte frivilligkontrakt og fikk selv ansvar der og A-larm Innlandet utviklet seg med mye vekst og nye tilbud.
Ingrid peker på betydningen av å ha en meningsfull hverdag, oppleve mestring og felleskap uten rus.
-Det er fortsatt utfordrende perioder. Rusen ble jo min mestringsstrategi for å håndtere det som var så vanskelig. Det trenger jeg ikke nå, jeg har andre strategier.
En personlig revolusjon
-Noen overtalte meg til å bli med på klatring, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle drive med. Klatringen har gitt så mye mestring og glede. En personlig revolusjon rett og slett! I dag er jeg ansatt i A larm der vi driver et prosjekt med klatregrupper i Lillehammer og Hamar og jeg elsker det!
Bildetekst: Ingrid har funnet mye glede og mestring i klatreveggen! Foto:privat