[su_row]
[su_column size=»2/3″]
– Det handler om å ta tilbake livet. Nå har jeg vært rusfri i 1.586 dager!
Olav Gjertviksten smiler det gode smilet som bare han kan smile.
– I dag har jeg det godt. Det er fint å være med i Blå Kors Kristiansand og A-larm. Det hjelper godt på veien til å leve et rusfritt liv, smiler han videre.
Det har kostet å komme dit han er i dag. Etter mange år med rus, valgte han til slutt å be om hjelp for å bli rusfri. Veien for å komme dit ble noe annet enn det han forestilte seg i utgangspunktet.
Livet er en reise
– Jeg trodde at det å bli rusfri var et prosjekt som jeg mente jeg ville bli ferdig med i løpet av en kort periode. Så har jeg erfart at det å ta livet tilbake, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er noe jeg må ha fokus på hver eneste dag, og å ta de riktige valgene hele tiden. Livet er ikke en prosess, men en reise som varer en dag av gangen. For meg handler det om at dersom jeg legger meg rusfri, våkner jeg rusfri i morgen tidlig. Livet handler mye om å bidra og å være der for andre. For å være der for andre, er den setning som er så viktig og som jeg ofte gjentar for meg selv: Den viktigste personen i mitt liv er meg selv. Tar jeg ikke vare på meg selv, hvis jeg ikke holder meg rusfri, kan jeg ikke gjøre de tingene som jeg elsker mest i livet, og det er faktisk å være der for andre, sier han.
Må ta vare på meg selv
– Det kan jeg bare gjøre ved å ta vare på meg selv. Jeg vil være der for min mor, jeg vil være der for min bror, jeg vil være der for vennene mine i Blå Kors Kristiansand og A-larm. Jeg er sånn sett en brikke i puslespillet, og vet at sammen er vi veldig sterke. Derfor trenger vi mange brikker i puslespillet.
– Det er veldig spennende å leve. Jeg kunne ha sagt at det å leve rusfritt er bare flott og brukt mange floskler. De som sier det, sier ikke sannheten. Det er ikke sant. Jeg er rusfri, ja, og er utrolig takknemlig for det. Men livet er mer sammensatt enn at det bare er flott. Livet har sine opp og nedturer og utfordringer. Noen dager er tunge. Andre dager er flotte. Jeg bekymrer meg masse, for dagen i morgen og for fremtiden. Da er det godt å vite at jeg har gode plasser å gå, som i Blå Kors og A-larm. Jeg har gode venner.
– Jeg har det godt
– Jeg har det godt. Jeg trenger ikke å våkne redd. Jeg trenger ikke å lete etter rusmidler. Som sagt, legger jeg meg rusfri, våkner jeg rusfri. Klarer jeg å tak i litt i dag, så klarer jeg litt i morgen, det å kunne ta gode valg i dag, sier Olav.
Livet handler ifølge Olav også om det som gir energi. Han forteller at han har et par-tre sanger som har betydd mye for ham, og som han kommer tilbake til, gang på gang. Den ene er Jahn Teigens «Optimist». Den andre er Lynda Randles «God of the mountain».
– En flott sang med en fantastisk tekst, som sier det meste om det å leve, smiler Olav.
«Life is easy, when you’re up on the mountain
And you’ve got peace of mind, like you’ve never known
But things change, when you’re down in the valley
Don’t lose faith, for your never alone
For the God on the mountain, is still God in the valley
When things go wrong, he’ll make them right
And the God of the good times, is still God in the bad times
The God of the day, is still God in the night
We talk of faith way up on the mountain
But talk comes easy, when life’s at its best
Now its down in the valley, trials and temptations
That’s where your faith is really put into the test»
Olav vokste sammen med sin bror opp i et godt, trygt og stabilt hjem, med kristne foreldre som formidlet gode verdier. Men barne- og ungdomstiden ble vanskelig. Olav ble mobbet mye allerede fra han var 10-11 år og gikk i 4. klasse, både verbalt og fysisk.
14 år gammel prøvde han cannabis (hasj) første gang. Det viste seg at rusen gav Olav fred og ro, fred fra redselen og tankekjøret omkring sin egen mobbesituasjon og hva som ville skje neste dag på skolen.
Levde et dobbeltliv
Han ruste seg mer. Det ble fort veldig mye rus. Rusen fikk etter hvert alt fokus. Olav droppet ut av skolen da han gikk i 2. klasse på videregående. 20 år gammel fikk han kjæreste. Kjæresten som var noen år yngre ble gravid og fødte etter ni måneder en velskapt baby. Olav gav ikke opp rusen. Han levde et dobbeltliv. Han fulgte opp jobben han hadde fått på en fabrikk. Han bodde hjemme, tok seg av barnet, gikk på fest, gikk på jobb, var hjemme igjen.
– Det var ei skikkelig smørje, forteller han.
– Jeg levde et dobbeltliv. Jeg turte ikke ta heroin, da jeg fryktet for konsekvensene for hva det ville få å si for å muligheten for å være sammen med barnet, sier han.
Ruste seg på tyngre stoffer
Etter hvert ruste han seg på tyngre stoffer, med både amfetamin og piller. Etter 13-14 år i yrkeslivet orket han ikke lenger å jobbe. Kjæresten hadde for lengst flyttet ut og tatt med seg barnet. Olav satt mye hjemme, var ensom, eneste trøst i livet var rusen.
Han fikk etter hvert hjelp. Kontaktpersonen på sosialkontoret oppfordret han til å takke ja til å få arbeidspraksis hos Mental Helse. Olav satt på et kontor i Marvika og lærte seg data, blant annet bilderedigeringsprogrammet Photoshop. Etter hvert fikk han mer ansvar. Da Røde Kors og flere andre organisasjoner kjøpte den gamle sykepleierskolen på Eg og dannet Frivillighetens Hus, fulgte Olav med.
Tok steg for steg
Ønsket om å bli rusfri var blitt sterkere. På Frivillighetens Hus møtte Olav mennesker som motiverte ham og som så ham som menneske.
– Jeg så hvordan A-larm, Wayback og Rio hadde hjulpet og lagt til rette for andre som var blitt rusfri. Noe riktig måtte de jo ha gjort, tenkte jeg. De jeg møtte hjalp meg til å se meg på en annen måte, for første gang i livet. Jeg fikk motivasjon til å ta de rette valgene, og tok utfordringene som ble presentert meg, forteller han.
Olav tok steg for steg. Han ble rusfri. Da startet jobben med å leve rusfritt. Det har kostet mye krefter og bydd på store utfordringer å komme dit han er i dag.
Dagene fyller han med meningsfulle aktiviteter. Han er med både i A-larm og Blå Kors, og jobber med rusomsorg. I Blå Kors er han med som Tidgiver, under konserter og arrangementer. Han hjelper til praktisk og han tar i et tak hvor og når det trengs.
– Jeg elsker Blå Kors som er blitt mitt andre hjem. Dette er blitt mitt fristed, hvor jeg har vennene mine. Her hjelper og bidrar vi i forhold til hverandre. Her senker jeg skuldrene. Her får jeg energi. Jeg er blitt utrolig godt mottatt. Folk her er oppriktig glade i hverandre, og bryr seg om hverandre. [/su_column]
[su_column size=»1/3″] 
[/su_column]
[/su_row]
