Fra rus og kriminalitet til et godt familieliv

et par står sammen utenfor rusklinikk

Vendepunktet i et liv som var preget av tung rus og kriminalitet kom med graviditet og foreldreskap. Vi har trengt lang tid i behandling, og det har både vært ekstremt slitsomt og ekstremt givende, sier de to.

Hun er 34 år og han 43 år gammel. Hun kom til Blå Kors Borgestadklinikken ca 3 måneder gravid og hadde behov for helsehjelp på mange plan. Etter den tid har de fått behandling sammen og hver for seg, gjennom innleggelse og samtaler i poliklinikken. Det har vært en lang vei fram til det gode og stabile familielivet de har i dag.

Et liv med rus og kriminalitet

De forteller om et liv med tung rus og mye kriminalitet. Betegnende nok gjorde politiet en razzia hjemme hos dem og fant både våpen og narkotika, dagen før innleggelsen. Men situasjonen er også den at de to ønsket seg barn, og de vil ut av rusen.

– Vi hadde egentlig bestemt oss for å ta oss sammen å bli foreldre, og det skulle altså noe så heftig til, for å få oss ut av rusen, forteller de. Hun blir lagt inn «på tvang», men han får dessverre ikke plass på klinikken før 10 dager før fødsel. Det opplevde de begge svært vanskelig. Men motivasjonen og kraften i å bli pappa er stor, han avruser seg på egen hånd, flytter inn hos rusfrie venner, og når barnet kommer er de begge på fødestua.

Dramatisk start

Det blir en dramatisk start på livet for babyen og på foreldreskapet for de to. Barnet viser seg å ha en alvorlig hjertefeil, og må igjennom en livreddende operasjon. Måneder med mye usikkerhet og fortvilelse følger, blandet med gleden over å bli foreldre. I dag har de en glad og aktiv tre åring hjemme, som de forteller om med mye stolthet og smil.  

pappa holder babyhand
Illustrasjonsfoto

Tidkrevende endringsprosess

De to er fortsatt i behandling på Borgestadklinikken, nå i poliklinikken. Bak seg har de ett års behandlingsopphold i seksjon for familier. De to sier begge har erfart at behandling tar tid, da det er store livsomveltninger og endringer som må på plass.

Vi trengte året i behandling for å lære å leve med rammer og rutiner, være en familie og foreldre sammen

-Vi har måttet gjøre om på alt. Vi trengte året i familiebehandling for å lære å leve igjen med rammer og rutiner, lære å være en familie og være foreldre sammen. Vi bodde tett i seksjonen med andre foreldre i lignende situasjon og jobbet målrettet sammen. Det var både ekstremt slitsomt og ekstremt givende! Det er mye læring og verdifull erfaring å måtte stole på andre, våge å tro at behandler og personalet vil deg vel, vi kom jo fra svikefulle miljø.

Vonde livserfaringer

De har med i bagasjen vonde livserfaringer som må bearbeides i terapi. Han forteller at han tidlig ble introdusert for rus, allerede i 12 års alder. Det var eldre gutter han søkte anerkjennelse og tilhørighet hos, som brutalt holdt han fast og satte den første sprøyta med amfetamin, for så å sende han ut i Oslos rusmiljø for å selge. Slik ble han rekruttert inn i rusmiljøet. Men han hadde også en mor som stod på og fikk presset han igjennom skolen, og han har med seg et fagbrev, når han nå skal leve et nykternt familieliv.

Hun deler sin historie om en turbulent barndom preget av mye ustabilitet og utrygghet. Det ble mange flyttinger og en opplevelse av å bli «en kasteball i systemet». Hun ble tidlig mamma til to, men måtte etter noen år si fra seg daglig omsorg og ba barnefar og barnevern ta over.

-Barna mine skulle ikke oppleve det jeg hadde gjort selv. Jeg så lite til barna mine i de kommende årene, da dominerte rusen, sier hun stille.

Det er tydelig å se at de to har en sterk relasjon, de er samstemte og støttende gjennom samtalen vår. De sier om seg selv at også i årene med rus hadde de det bra sammen, men de levde et dysfunksjonelt liv.

-Vi ønsket mer og mer et annet liv, og hadde en opplevelse av stor håpløshet. Jeg husker jeg tenkte at jeg kommer til å dø som misbruker, forteller han.

Vi ønsket mer og mer et annet liv og hadde en opplevelse av stor håpløshet

Å være en familie i behandling

Det har også krevd mye raushet overfor hverandre og aksept for dårlige dager og perioder, å være par og foreldre innlagt på klinikken.

-Vi er glade for året i døgnbehandling og har trengt tid på prosessen. Vi skulle skape rutiner og rammer som familie, vi skulle jobbe med rusavhengigheten og leve sammen med andre. Men det var også et privilegium å få være så tett på barnet ditt hele det første leveåret.

De trekker også fram utflyttingsfasen, de siste tre månedene av oppholdet, som en god erfaring. Da fikk de gradvis øve på og venne seg til et nytt liv utenfor institusjon.

De er fortsatt i individuell behandling i poliklinikken på Borgestadklinikken og gir begge uttrykk for at det har vært en viktig del av tilfriskningen.

-Det var først der jeg fikk satt ord på mye av det indre strevet jeg bærer på, sier hun.

En ny hverdag

En aktiv treåring som trenger mamma og pappa 100 % til stede er sentrum i livet i dag, forteller de tydelig stolte. De har også kontakt med de to eldste barna, som er på besøk hos mamma og stepappa. – Jeg er veldig takknemlig for at de «har holdt døra på gløtt» og at det er mulig å få en nær og god relasjon igjen.  Det er en stor belønning, sier hun.

De forteller om ett lite, men godt, nettverk med familie og venner. For han er møter og ansvar i selvhjelpsgruppe viktig. Hun har hatt behov for å rette oppmerksomheten innover å jobbe med å ta vare på seg selv, og gi omsorg til den lille jenta der inne som ikke fikk det i sin oppvekst, deler hun.

-Vi er supertakknemlig for at det går bra og at vi har det bra! Vi har måtte gjøre om på alt og skape et helt nytt liv. Det har tatt tid, du må virkelig eie din egen prosess. For oss var det altså noe så heftig som å bli foreldre som ble drivkrafta i endringene som måtte til.

Senest oppdatert: 23. november 2022

Var dette nyttig?